New Zealands sorte engel

Hvem skulle ha trodd at den lille gutten som til stadighet grov opp foreldrenes hage for å filme dramatiske krigsbataljer med leketøyssoldater og et super-8 kamera, skulle bli New Zealands første Oscar-grossist og en av filmbransjens mektigste menn? Men det var kanskje ikke så overraskende likevel, mange har denne drømmen om å bli regissør, men få går vel så 100 % inn for den som Peter Jackson. 

Som ung mann banket han på alle dører i det lille newzealandske filmmiljøet, men uten hell. Svaret fra Jackson var da å ta seg en betalt jobb i et lite trykkeri og bruke hvert øre han tjente og litt til for å lage sin første film. Venner, familie og kolleger ble trukket inn i prosjektet og selv spilte Jackson to større roller – det var nok litt utfordrende å skulle slåss med seg selv i en tid før digitale effekter ble allemannseie. Bad Taste ble for det meste skutt på hans eget 16mm kamera, uten lyd og uten motor. Men å ha et opptrekkbart kamera skulle vise seg å være en stor fordel, da mye av filmen er skutt på steder langt borte fra all elektrisitet.

Over fire år tok det, med Jackson som regissør, skuespiller, effektskaper (alle latex-maskene er laget av ham selv i morens kjøkken), propmester (han bygde alle våpen av skrap) og mye mer. Filmkommisjonen i New Zealand ble så imponert underveis at de finansierte ferdigstillelsen og en oppblåsning til 35mm. Det var smart av dem, ettersom den ferdige filmen ble invitert til Cannes og karrieren til mannen som virkelig skulle sette New Zealand på filmkartet tok av.

Kreativ

Med distribusjon i en rekke land så fremtiden lys ut. Raskt satte Jackson i gang med å utvikle en ambisiøs zombie-film, men kort tid før innspillingsstart kollapset prosjektet og kun hjelpen fra en entusiastisk japansk investor sørget for at et hastig sammensatt alternativt prosjekt – Meet the Feebles – så dagens lys. Opprinnelig ment som en parodisk kortfilm ble den nå ekspandert til full spillefilmlengde og injisert med all den frustrasjonen Jackson følte over et strandet større prosjekt. Resultatet ble den drøyeste dukkefilmen i manns minne og nok et bevis på Jackson kreative evner. Dette var også hans første samarbeid med effektskaperne i det nå så legendariske Weta Workshop, som skulle gå hen og vinne fire Oscar for kostymer, effekter og sminke i Ringenes herre-trilogien, én for effektene på King Kong og en lang rekke andre priser. 

I Meet the Feebles møter vi en hel skokk med dyr som forbereder kveldens varieté-show, men intriger og personlige problemer av varierende art legger hindringer i veien. Rotta som doper ned showets puddel-stjerne for å lage pornofilm med henne, og den heroin-avhengige øgla med flashbacks til Vietnamkrigen er noen personlige favoritter… Dessverre kunne ikke disse to første filmene bli med i serien da Jacksons eget produksjonsselskap Wingnut nekter enhver visning av disse i påvente av en relansering.

Som siste film i det vi kan kalle Jacksons splatter-fase fikk han endelig realisert sin zombie-film, den eksepsjonelt blodige og ganske så morsomme Braindead. Her besøker Jackson for første gang Scull Island, som han etter hvert skulle finne tilbake til i King Kong. Her er det for å hente et eksemplar av simian raticus, bedre kjent som den sumatriske rotte-apen. Det er en dårlig idé siden den er bærer av et ukjent og meget dødelig virus, som skal skape store problemer i det ellers så rolige Wellington. Jacksons sedvanlige sans for detaljer og originale humor mer enn kompenserer for et lavt budsjett, og Jackson var nå godt etablert som en favoritt blant verdens splatter-entusiaster. 

Med sin neste film skulle Jackson vise frem en helt ny side ved seg selv, når han taklet den virkelige historien om to tenåringsjenter som begikk et grusomt mord på den enes mor. Sorte engler nærmer seg dette vanskelige materialet på en både følsom og delikat måte, hvor to ensomme sjeler finner hverandre og skaper sin egen verden. Både Melanie Lynskey og Kate Winslet debuterte på film her og ble raskt etablert blant filmens store stjerner. For Jackson betød en Oscar-nominasjon og en sølvløve i Venezia, blant mange andre priser, at han nå var i en helt ny liga, hvor Hollywood så hans vei og mulighetene åpnet seg opp. 

Men først skulle han erte på seg hele New Zealand med en liten tv-produksjon. Forgotten Silver er en så fabelaktig gjennomført mockumentary om den ukjente filmpioneren Colin McKenzie, at hele New Zealand svulmet av stolthet over sin filmhelt. Han hadde gjort lydfilm og spillefilm så tidlig som i 1908, fargefilm i 1911 og gjenoppdagelsen av denne pioneren kunne nå virkelig sette New Zealand på filmkartet. Dessverre var alt bare oppspinn og en snytt nasjon sendte tonnevis av hatpost til tv-stasjonen og Jackson.

På hjemmebane

Likevel var Jackson såpass stor patriot at han var villig til å risikere sin fremtid ved å insistere på at hans neste film, hovedsakelig finansiert med penger fra Hollywood, skulle spilles inn på New Zealand. Studioet svarte at om han kunne finne en location som gjorde om New Zealand til USA, så var det ok. Dermed ble deler av Wellington, Lyttelton og Christchurch smeltet sammen til Fairweather i Nord-California. Her var Jackson tilbake til kjent territorium, med det overnaturlige, humoren, de outrerte karakterene og en helt vill historie som bobler av fortellerglede. Problemet var bare at nå var Jackson blitt en del av det etablerte, og kritikerne vurderte The Frighteners ut fra Sorte engler og ikke hans tidligere filmer. Det var ikke til Jacksons fordel, og først i de senere årene har denne filmen blitt noe av en kultfavoritt. 

Men den var ekstremt viktig på flere vis. Først og fremst fordi den satte Jackson og hans faste manusforfatter Fran Walsh (hans kone) i forbindelse med de pengesterke studioene i Hollywood, dernest fordi den viste at man kunne produsere effekttunge og visuelt slående filmer på New Zealand (The Frighteners har 570 datagenererte effekter, Jurassic Park hadde rundt 50). Viktig, fordi hans neste prosjekt skulle bli en storslagen filmatisering av J. R. R. Tolkiens episke verk Ringenes herre. En tidligere filmatisering regissert av animatøren Ralph Bakshi, som pakket hele den massive trilogien inn på to timer og 12 minutter, ble ansett for ikke å være helt vellykket. Derfor så Jackson i utgangspunktet for seg filmen i to deler, mens eier Miramax (ja, selskapet til Weinstein) ville tvinge dem til å holde seg innenfor en spillefilm. Jackson risikerte på nytt karrieren ved å stå hardt på sitt, og i et drama verdt en film i seg selv kjøpte New Line hele prosjektet av Miramax 18 måneder ut i forberedelsene, under forutsetning at Jackson gjorde prosjektet om til tre filmer, én for hver bok. 

Et dristig utgangspunkt, og like dristig for alle distributørene som kjøpte rettighetene før de hadde sett et eneste sekund. Derfor var det med stor engstelse de fikk presentert de første bildene i en halvtimes teaser under Cannes-festivalen 2001. Nesten to år etter innspillingen startet var de og utvalgt presse invitert til en visning, hvor Jackson klokelig hadde valgt ut noe av det mest spektakulære materialet de hadde, nemlig scenene fra Morias miner. Disse viste hvor langt Weta Workshop hadde kommet, hvor effektivt Jackson hadde regissert og klippet, og hvor storslagen Hovard Shores musikk skulle bli. Dette skapte en enorm forventning langt utenfor de trofaste Tolkien-fans kritikerne så for seg som filmenes base. Hele 17 Oscars og hundrevis av andre priser ble øst utover de tre filmene, selv her hjemme fikk Ringenes herre: Atter en konge Amandaprisen for beste utenlandske film, etter at de to foregående begge bare ble nominert.

Fantastiske univers

I kjølvannet av denne massive suksessen kom Universal på banen med King Kong, et prosjekt Jackson hadde jobbet med for dem tidligere, men som Universal selv hadde trukket seg fra. Nå droppet de mesteparten av manuset fra den gangen og vendte tilbake til originalfilmen fra 1933. Andrew Serkis ble nok en gang valgt som utgangspunkt for monsterets uttrykksfulle animasjon, slik han hadde vært for Gollum i Ringenes herre. I et originalt valg fikk Jack Black hovedrollen, og tilførte et komiske element til en ellers usedvanlig mørk utgave av den velkjente historien. Effekttung, actionfylt og over tre timer lang var den en naturlig videreføring av Jacksons filmatiske univers.

Det kan man også si om hans neste film, Lovely Bones. Det er en følelsesladet historie basert på Alice Sebolds roman, om en ung jente, hennes morder og hvordan et slikt drap påvirker alle. Ikke bare familien og morderen, men også den drepte, som blir hengende i en slags mellomverden. Det er her at Jacksons publikum splittes i to leire: aksepterer man denne usedvanlig vakre CGI-verdenen skapt av en 14-åring (Saoirse Ronan) med 70-tallet som referansepunkt, eller blir det bare søtladne new age-fantasier? I alle fall får denne delen av filmen såpass stor plass at man ikke kan sette pris på den uten, mens i den virkelige verdenen er drapsmannen så strålende spilt av Stanley Tucci at det skapes en særegen kontrast til ungpikedrømmene.

Hobbiten-trillogien er hans foreløpig siste prosjekt som regissør, og her var det egentlig ikke meningen at han skulle regissere selv. Guillermo del Toro var lenge inne på regissørsiden, men etter hvert som prosjektet trakk ut i tid måtte han hoppe av og New Line fikk det som de ville – at Jackson skulle regissere selv. Opprinnelig var tanken at Hobbiten skulle komme før Ringenes herre, men vanskeligheter med rettighetene gjorde at Ringenes herre likevel kom først. Og når Jackson først skulle gjøre den selv, kunne han like godt ekspandere denne forholdsvis korte boka til tre massive spillefilmer, utvidet med noe hentet fra eget hode, men også mye hentet fra andre av Tolkiens verker.

Hva denne mannen nå kommer til å finne på, spekuleres det mye i, men med de enorme inntektene karrieren så langt har brakt ham, kan han bare velge og vrake. Arbeid som produsent og medeier i flere større firma både innenfor og utenfor filmbransjen skulle vel holde ham opptatt, men med et hjerte som banker så sterkt for filmen har vi neppe sett den siste filmen signert den nå adlede Sir Peter Jackson.