Om makt og motstand

18 år gammel ankom greskfødte Costa-Gavras Frankrike for å studere. Faren hadde vært en del av motstandsbevegelsen i hjemlandet og ble fengslet under borgerkrigen. Dette blokkerte studiemulighetene for sønnen, men i Paris fikk han muligheten til å begynne på Sorbonne. Da han ble tatt med av venner til Cinémathèque française for å se Erich von Stroheims Greed, fikk han en åpenbaring: «Jeg forsto hva film kunne være, ikke bare underholdning, men en måte å fortelle noe på». Dermed byttet han fra litteratur- til filmstudier ved IDHEC.

Costa-Gavras startet karrieren med å jobbe som assistent for en rekke profilerte franske filmskapere: René Clément, Jacques Demy og Henri Verneuil blant andre. Hans første film Sovevognsmordet (1965) var en adapsjon av en kriminalroman av Sébastien Japrisot. Costa-Gavras hadde sendt manus til en sekretær for å få renskrevet det, hun tipset en i bransjen og snart hadde Costa-Gavras en produsent i ryggen.

Yves Montand

Til tross for et lite budsjett fikk han store navn med seg i debuten, inkludert Yves Montand. Costa-Gavras hadde blitt kjent med Yves Montand og Simone Signoret gjennom arbeidet med René Clément, dessuten hadde han jobbet sammen med Yves Allégret, Signorets eks-mann og far til datteren Catherine, som fikk hovedrollen i filmen.

Sovevognsmordet ble en suksess og en viktig film for Yves Montand, ved at den satte fart på filmkarrieren hans. Den ble også startskuddet for et fruktbart samarbeid mellom ham og Costa-Gavras. Sammen laget de fem filmer: i tillegg til Sovevognsmordet kom den intense thrilleren Z (1969), som handler om et politisk mord og militærregimers menneskefiendtlige natur, den kafkaeske Tilståelsen (1970) som skildrer det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets utrenskningsprosesser, Gislene er vårt våpen (1972) som forteller om USAs politiske innblanding i Latin-Amerika og kjærlighetsdramaet Clair de femme (1979). Ved siden av samarbeidet var de to også svært nære venner. Av filmene de laget sammen var Z den største suksessen, og den er fremdeles den meste kjente av Costa-Gavras’ filmer. Også den var basert på en bok, der forfatteren Vassili Vassilikos skildrer prosessen rundt drapet på den greske politikeren Grigorios Lambrakis. Lambrakis var medlem i motstandsbevegelsen under den andre verdenskrigen og ble valgt inn i det greske parlamentet i 1961, men to år senere ble han drept da han ble overfalt av to høyreekstremister. Dødsfallet utløste sterke reaksjoner i Hellas, og da saken ble etterforsket, kom det for dagen at politi og styresmakter var involvert. Z vant juryens spesialpris i Cannes i 1969.

Om politikk og etikk

Selv om debutfilmen av mange beskrives som en litt atypisk Costa-Gavras-film, finner vi regissør-signaturen allerede her, trekk som han har perfeksjonert gjennom karrieren. Sovevognsmordet har et stort persongalleri, der karakterene både får liv og individualitet, samtidig som de samlet tegner et samfunnsbilde. Mens kriminalfortellingen driver spenningen, er filmen vel så mye en studie av måten politiet (og filmens to protagonister) jobber på når de skal forsøke å løse mordsaken.

Costa-Gavras’ styrke som filmskaper er evnen til å lage spennende, drivende filmer med kommersiell appell, som likevel ønsker mer enn bare å underholde. Han er en utpreget systematiker, som analyserer politiske og økonomiske strukturer og viser sammenhengen mellom mikro- og makroplan. Også filmene han laget i USA (Savnet, Forrådt, Spilledåsen), følger denne formelen.

Svært mange av filmene er varianter av den politiske thrilleren, der han legger vekt på å skildre prosessene, og derigjennom konsekvensene. «Jeg er politisk interessert, men jeg synes ikke at jeg lager politiske filmer», har Costa-Gavras sagt i et intervju. «Jeg er mer opptatt av det etiske, av å sette spørsmåltegn ved det som skjer i samfunnet.» Svært mange av filmene handler om det å ha makt og det å misbruke makt, og mange av dem gir innblikk i spesifikke miljøer, det være seg finans, FBI, motstandsgrupper, politi, rettsvesen, høyreekstreme grupperinger, myndigheter, partier, kirken eller som i hans nyeste film Adults in the Room, EU. Han utforsker brytningene mellom individ og system, mellom den frie vilje og tvang, mellom rett og galt og alle de grå sonene imellom. Filmene gir sjelden klare svar, men de stiller en rekke spørsmål. «Jeg ser filmene mine som personlige – jeg prøver å investere alle følelsene mine i dem. Fordi jeg tror at hvis du kan forstå samfunnet, så er det det første skrittet til å forstå deg selv.»

Gjennom arbeidet som president ved Cinemateket i Paris, er Costa-Gavras også en ivrig forkjemper for filmens plass i samfunnet, ikke bare som kunstform, men også som et viktig demokratisk verktøy.