Ny film for en ny tid

Michelangelo Antonionis skilte seg sterkt fra konvensjonelt fortalte, historiedrevne filmer. En populær oppfatning var at Antonionis filmer var «uten handling», at det «ikke skjedde noe». Likevel fant filmene hans et stort publikum verden over, og de var favoritter blant kritikerne. Gjennombruddsfilmen L’avventura ble plassert som nr. to på det britiske filmtidsskriftet Sight & Sounds liste over verdens ti beste filmer gjennom tidene i 1962. Så beveget den seg nedover, forsvant før den kom tilbake som nr. 22 i 2002 og 21 i 2012.

Oppvekst og veien inn i filmen

Michelangelo Antonioni ble født i 1912 i den lille italienske provinshovedstaden Ferrara på Po-sletten. Han kom fra en velhavende middelklassefamilie, og tok økonomiutdannelse ved universitetet i Bologna. Der skrev han også filmkritikker for en avis og forsøkte å lage en dokumentarfilm. I 1939 flyttet han til Roma, ble med i reaksjonen i filmtidsskriftet Cinema, og studerte i tre måneder på filmskolen Centro Sperimentale di Cinematografia. Etter å ha medvirket på manus til Rosselinis Un pilota ritorna (1942) dro han til Paris for å assistere Marcel Carné under innspillingen av Les visiteurs du soir (1942). Tilbake i Roma begynte han opptakene på en dokumentarfilm om Po-sletten (Gente del Po, ikke ferdigstilt før 1947 på grunn av fascistenes sensur og forsinkelser grunnet krigen).

De første filmene

I årene rett etter krigen skrev Antonioni filmkritikk, medvirket som manusforfatter på noen spillefilmer (blant annet for De Santis og Fellini) og laget en rekke dokumentarfilmer. Han fikk oppmuntrende kritikker, og man kan allerede her ane Antonionis særpreg – enkle, neddempede bildekomposisjoner, rolig klipperytme og en interesse for mennesker som individer, ikke bare som symbolske typer i en sosial kontekst.

Antonioni debuterte som spillefilmregissør i 1950 med Cronaca di un amore (Annen manns kvinne). Dette var en fortelling om utroskap og død som ytre sett hadde en del elementer fra film noir, men Antonioni fokuserte på personenes følelsesliv. Hans neste film, I vinti (1952), bestod av tre episoder, og pådro seg sensorenes vrede på grunn av sin åpne skildring av rus- og kriminalitetsproblemer blant etterkrigsungdom i Paris, Roma og London. I La signora senza camelia (1953) kritiserte han den italienske filmindustriens utnyttelse av kvinner. Venninnene (1955) skildrer fire kvinneskikkelser i sosietetsmiljøet i Torino, et miljø preget av kjedsommelighet, selvbedrag og kynisme, og filmen peker fremover mot den påfølgende trilogien. Skriket (1957), Antonionis eneste spillefilm med karakterer fra arbeiderklassen, følger hovedrollens desperate odyssé gjennom Po-landskapet. Venninnene vant Gulløven i Venezia i 1955, og både Venninnene og Skriket høstet applaus blant italienske og franske filmkritikere, men hos det store publikum vakte filmene liten oppmerksomhet.

Gjennombruddet

Antonioni fikk sin første internasjonale triumf i en alder av 48 år med mesterverket L’avventura. Både den vanskelige opptaksperioden og premieren er en legendarisk del av filmhistorien. I september 1959 steg Antonioni og produksjonsstaben i land på en forblåst øygruppe utenfor Sicilia for å begynne opptakene. I de fire månedene de var på øya opplevde de at produksjonsselskapet gikk konkurs, de stod uten kontakt med omverdenen, flere i den tekniske staben forlot produksjonen, vinteren satte inn, de hadde ikke penger og knapt nok tak over hodet. Antonioni var ofte tvunget til å bruke skuespillere som amatørteknikere. Etter at et nytt selskap overtok produksjonen kunne filmen ferdigstilles, og den fikk premiere under Cannes-festivalen i 1960. Latter, hånsord og piping ledsaget visningen, og Antonioni forlot etter sigende salen gråtende. Publikums mishagsytringer ble imidlertid sterkt fordømt i et manifest undertegnet av 35 internasjonalt kjente filmkritikere, der L’avventura ble berømmet som en film av «usedvanlig betydning». Filmen mottok også juryens pris i Cannes.

Cannes-kritikerne hadde likevel sine betenkeligheter. De fleste så i L’avventura en film av blendende skjønnhet – revolusjonerende i sitt formspråk og mangetydig i sin tematikk. Men de fryktet at den lå så langt forut for sin tid at den ville gå det store publikum hus forbi. De tok feil. Bare i Paris trakk filmen i løpet av noen få måneder 240 000 tilskuere, og filmen spilte inn rekordbeløp i Frankrike. Ved utgangen av 1960 var Antonioni Europas mest omdiskuterte filmskaper.

En ny generasjon

Som flere andre vesteuropeiske land opplevde Italia et oppsving, et «økonomisk mirakel» utover på 50-tallet, men industrialisering, kommersialisering og materialisme førte også til fremmedgjorthet og en følelse av tomhet og meningsløshet. En ny, rastløs generasjon vokste opp under denne utviklingen. De følte at noen måtte beskrive de forholdene de levde under, sette ord på det livet de levde, og gjøre det med et språk som de kunne forholde seg til.

Antonionis gjennombrudd kom i en periode der det i mange land kom nye filmbevegelser og -generasjoner, delvis som en reaksjon mot «gammeldags film» i form og tema – mest kjent er vel den franske nye bølgen i 1959-60. I Italia utmerket L’avventura seg med et nytt, ukonvensjonelt filmspråk som med stor følsomhet beskrev de radikalt endrede forholdene i det moderne italienske liv. Dette gjorde den sammen med Fellinis La dolce vita, som også kom i 1960. Begge filmene beskrev mennesker fra materielt velstående miljø som fåfengt jakter etter følelsesmessige kick – moderne, nevrotiske, fremmedgjorte og skyldfølende karakterer med sterile eller underutviklede følelsesliv. Begge filmene ender ved soloppgang med tomhet og tristesse. Mens Fellinis karakterer har et visst håp, er Antonionis karakterer mer desperate i sin dødelige kjedsomhet. Antonioni, om noen, lager eksistensialistisk film.

Ennui var et tema som ikke var ukjent i etterkrigs-Europa, men Antonionis særtrekk var at han formidlet dette med et slående vakkert filmspråk. Han hadde full kontroll over det visuelle – hvert enkelt bilde ble behandlet som et maleri, der Antonioni la stor vekt på komposisjon og lys/skygge (og senere farge) som meningsbærende elementer. Hans filmer utmerket seg også med en rolig klipperytme, der mye av handlingen utspiller seg i realtid.

Trilogien og seinere filmer

Antonioni hadde med L’avventura festet seg i folks bevissthet som en filmskaper med en moderne tematikk og en rendyrket visuell stil. Han fulgte opp med Natten (1961) og Feber (1962), som sammen med L’avventura utgjorde en trilogi om det moderne menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring, subtilt og sensuelt eksemplifisert av hans favorittskuespiller Monica Vitti.

I sin første fargefilm, Rød ørken (1964), fortsatte han å utforske det industrielle velstandssamfunnets tomhet. Etter denne filmen dro Antonioni til Storbritannia for å spille inn Blow-Up (1966). Med handlingen lagt til hippe 60-talls-London, var filmen en refleksjon over hvordan vi oppfatter virkeligheten. Denne filmen var Antonionis største kommersielle suksess.

Blow-Up markerte begynnelsen på den internasjonale fasen av hans karriere. Han dro deretter til Amerika og Afrika/Spania for å lage to filmer på relativt store budsjetter, Zabriskie Point i 1970 og Yrke: Reporter i 1975. Med Zabriskie Point ønsket Antonioni å skildre amerikansk ungdomsopprør og motkultur med et revolusjonerende filmspråk. Yrke: Reporter forteller historien om en journalist (Jack Nicholson) som på impuls overtar en annen persons identitet, bare for å finne ut at hans nye «selv» er en våpenhandler med pris på hodet sitt. Filmen reiser spørsmål om identitet, skjebne og forholdet mellom massemedia og egne opplevelser. Antonioni dro også til Kina i denne perioden for å lage en fire timer lang dokumentar for italiensk fjernsyn, kritikerrost i Vesten, men lite likt av kinesiske myndigheter.

På 1980-tallet laget Antonioni kun to spillefilmer, som ikke har oppnådd den samme status som hans verker fra 60- og 70-tallet. Mysteriet i Oberwald (1980), om en enkedronning som innleder et forhold til en anarkistisk dikter, var inspirert av Cocteaus L’aigle à deux têtes (Ørnen med to hoder), og ble som et eksperiment tatt opp på video og siden overført til film. Identifikasjon av en kvinne (1982) var en fortelling som utforsket en middelaldrende filmregissørs relasjoner til to kvinner. I 1985 fikk Antonioni slag, mistet taleevnen og ble delvis lammet. Etter ti år kom han tilbake til filmens verden i 1995 med Bortenfor skyene, i samarbeid med Wim Wenders. Antonioni døde i 2007.