Noe som treffer

Det siste året har All of Us Strangers berørt kinogjengere verden over og ført til mange engasjerte samtaler. Akkurat dét var Andrew Haighs ambisjon. Han vil at filmene hans skal ha en etterklang. Haigh forteller hverdagshistorier der mer eller mindre dramatiske hendelser forrykker noe i karakterene, og kanskje også i oss publikummere? Som en rød tråd går spørsmål knyttet til relasjoner, ensomhet, endring og identitet – grunnleggende menneskelige problemstillinger.

Som tenåring på 80-tallet ble Andrew Haigh filminteressert. Etter studiene jobbet han en stund som vakt på National Film Theatre i London, byens svar på Cinemateket, og prøvde å få med seg så mye film som mulig. Ingmar Bergman, Michelangelo Antonioni og etter hvert Lynne Ramsay ble noen av favorittene. Etter å ha jobbet som klippeassistent fra 2000-tallet, begynte han å lage kortfilmer og i 2009 kom en lengre dokumentar.

Spillefilmdebuten Weekend ble laget på et stramt budsjett, men fikk kinodistribusjon i en rekke land. Filmen er en usminket skindring av et flyktig, intenst møte mellom to unge menn, der samspillet mellom de to hovedrolleinnehaverne er i en klasse for seg.

De etterfølgende filmene har alle hatt litterære forelegg. I 45 år (2015) fortelles en historie om et eldre ektepar som opplever at spøkelser fra fortiden hjemsøker dem rett før en stor feiring, mens Lean on Pete (2017) handler om en ung gutt som reiser alene gjennom USA da han brått blir foreldreløs. Haigh har også arbeidet med tv – han skrev, regisserte og produserte Looking og i 2021 gjorde han serien North Water, som har handlingen lagt til Svalbard.

I All of Us Strangers innleder to personer, akkurat som i Weekend, en relasjon og diskuterer oppvekst, seksualitet og selvfølelse. Og som i 45 år spiller fortiden en rolle, men her på en annen måte. All of Us Strangers er Haighs mest personlige film. Å være ung homofil i en tid da aids trigget frykt og diagnosen var mer dødelig, førte til mye grubling og usikkerhet for hans del. Filmen har vært en måte å bearbeide dette på, og som et grep er deler av den spilt inn i huset der han bodde som barn. Det er de vanskelige følelsene Haigh liker å undersøke i filmene sine. Det er kanskje derfor karakterene hans prøver å sette ord på det usagte, samtidig som forvirrende følelser river i dem. Som Haigh sa i et intervju i Time nylig: «Life is very complicated, and it usually ends in a complicated place for all of us… Life is about dealing with loss. But the love that comes from that is the essential, important thing».

Her finner du en oversikt over filmene som vises.