Midt i vår tid

Midt i vår tid ser på de femti årene som har gått siden den europeiske koloniseringen av Afrika be­gynte å kollapse. Vi følger steg og prosesser, inkludert den anti-koloniale frigjørings­bevegelsen i Angola, skildret i Sarah Maldorors film ­Sambizanga. Maldoror døde i fjor, og dedikerte hele sitt liv til å dokumentere den afrikanske politiske kampen mot kolonialisme. I tillegg viser vi White Cube (Renzo Martens), African Mirror (Mischa Hedinger) og Cine Marrocos (Ricardo Calil).

Sambizanga (1972) starter med å la oss møte sentrale motstandsmenn på arbeid i steinbruddet og introduserer en grunntanke hos Maldoror; at kolonialisering i sin essens handler om økonomisk utbytting, at de fattige forblir fattige. I det Angola som filmen beskriver, brygger det til opprør både mot okkupasjon og sosial urettferdighet.

De siste årene har vært preget av protest­aksjoner over hele verden med krav om ­dekolonialisering av institusjoner og historiefortelling. Samtidig har det brutale drapet på George Floyd i USA, en påminner om at det ikke finnes noen selvfølgelig likhet for loven i våre egne vestlige samfunn, utløst en sterk solidaritet.

Kollektiv handling

Kollektiv handling er fremtredende i Maldorors film, og viser hvordan et nettverk av mennesker til sammen kan få overblikk over en avskyelig handling foretatt i ly av mørke og fengselsmurer. De samme kollektive kreftene har vi sett i sving i vårt eget land under protestaksjoner, for ­eksempel med krav om oppgradering av pensum, inklu­dering av globalt majoritetsperspektiv og ved å stille spørsmål om hvordan historien representeres i det offentlige rom med statuer av individer som har en problematisk fortid. Motparten har på sin side snakket om «historieløshet» og om forsøk på å «omskrive fortiden».

Men det er jo snakk om akkurat det motsatte. Historie kan ikke skrives gjennom å hedre noen få individer som kun gjennom sin eksistens har klart å «endre» verden. Historien formes gjennom kollektiv innsats og vilje, ikke gjennom konger og generaler.

Anti-kolonialisering, dekolonialisering og post-kolonial tilstand vitner om internalisert adferd både hos den «koloniserende» og de «kolonialiserte». Renzo Martens’ dokumentar White Cube (2020) problematiserer kunstens plass i det globale økonomiske systemet, hvor en kreativ industri skapt i vesten fortsatt bygger på en kolonialistisk økonomisk struktur, med utbytting slik den også beskrives i Sambizanga. Martens får selv en «nesestyver» i møtet med det multi­nasjonale selskapet Uni-Levers vaktselskap i Kongo, men er sta nok til både å finne en vei å gå videre og lage en god film om det.

Martens’ engasjement gjennom de midlene han råder over, er interessant å lese i sammenheng med Mischa Hedingers African Mirror (2019). Denne dokumentaren følger den sveitsiske fotografen og oppdagelsesreisende René Gardi og hans, i egne øyne, oppriktige engasjement for «sivilisering» på vegne av Kameruns innbyggere og hans store skepsis til å gi afrikanske land uavhengighet på 60-tallet. Gjennom kjent arkivmateriale speiler filmen våre fordommer, vår egen rasisme og vår hang til eksotifisering, basert på koloniale blikk og oppkonstruerte bilder produsert av folk som Gardi.

Dekolonialisering av kulturarv og minne utgjør kjernen i Ricardo Calils film Cine Marrocos (2018). Her blir vestlige filmklassikere fra tidlig 50-tall omfortolket til samtidig kontekst, hvor hjemløse brasilianere og internasjonale ­flyktninger i en nedlagt og okkupert kino i São Paulo går på scenen og tilfører seg egen identitet til kjente filmroller. Dette gir assosiasjoner til Franz Fanons krav om mental frigjøring fra kolonistrukturenes underkastelse, beskrevet i hans The Wretched of the Earth (1961).

Dekolonialisering handler ikke bare om å kunne se sammenhenger i fortid, historien og kulturen eller kamp i vår egen samtid, det handler om at vi trenger å endre tankesett. Dagens ­samfunnskritikk må leses i lys av dette, hvor krav om endring samtidig inngår i en større diskusjon om sosiale rettigheter.

Sarah Maldoror

Regissøren bak Sambizanga hadde foreldre fra Guadeloupe, men var født i Frankrike, og ble gjennom et langt og virksomt liv en nøkkel­person i afrikansk film. Hun tok navnet Maldoror som ­etternavn etter boken til den surrealistiske ­dikteren Lautréamont, og stiftet i 1956 teatertruppen Le griots, der alle medlemmene hadde afrikanske eller karibiske røtter. Sammen med sin ektemann var hun svært aktiv i frigjøringskampen i Angola og det var gjennom dette arbeidet hun så hvilken rolle film kunne spille i å opplyse folket politisk, spesielt i land der mange fremdeles ikke kunne lese. «For mange afrikanske filmskapere er film et revolusjonært verktøy… som forsøker å avkolonisere tanken, for å oppmuntre til radikale endringer i samfunnet.»

Sarah Maldoror var Gillo Pontecorvos ­assistent under produksjonen av Kampen om ­Algerie og spilte også inn debutfilmen sin, ­Monagambée (1968), i Algerie. Da hun døde av covid-relatert sykdom i fjor, etterlot hun over 40 filmer. Prisvinnende Sambizanga regnes som Maldorors hovedverk, men har i mange år vært utilgjengelig. Nå foreligger filmen i en nyrestaurert utgave gjennom The African Film Heritage Project.

Serien er kuratert av Hanan Benammar og Brynjar Bjerkem for den uavhengige kunstprodusenten TrAP. Filmene vises også på cinematekene i Bergen, Trondheim og Tromsø.

Les Hanan Benammar og Brynjar Bjerkems tekst om Sarah Maldoror.

Du finner oversikten her.