Menneskelige landskap

Da Nuri Bilge Ceylan skulle foreslå sine ti favorittfilmer i Sight & Sounds kåring i 2022, valgte han to filmer av Tarkovskij, to av Bresson, to av Bergman, to av Antonioni og to av Ozu. Det er ingen tvil om hvor i det filmatiske landskapet smaken hans ligger, noe som også gjenspeiles i hans egen produksjon. «Even our closest friend – we don’t know what he really thinks. In films we want more than in real life, everything being made clear. That means this kind of cinema is a lie. I cannot make cinema that way,» forklarte han i et intervju i The Guardian, og avslørte et grunnsyn på film hvor ønsket om realisme trumfer alt annet. Karakterenes reaksjonsmønstre måles opp mot hans egne, og stemmer det ikke der, må manuset endres. Små besynderligheter, oppheng og gjentagende tema beskriver karakterene, ikke i en enkelt scene, men over tid. Slik utkrystalliseres vår oppfatning av dem, men det krever tålmodighet. Og Ceylans filmer strekker seg gjerne ut i tid, nettopp for å gjøre oss kjent med karakterene. Han gir oss mulighet til å forstå hvem de er, hvorfor de handler (eller ikke handler) som de gjør. 

Realistisk tilnærming

Hans fortid som ingeniør-student og prisbelønnet fotograf vitner om en realistisk tilnærming og et øye for komposisjon, hvor spesielt Once Upon a Time in Anatolia kombinerer disse to elementene til en nesten metafysisk enhet. En grim jakt på et nedgravd mordoffer blir en estetisk nytelse, hvor motiv, skyld og straff etter hvert blir mindre viktige faktorer i en mye større helhet, hvor selve landskapet integreres i karakterenes personlighet. 

Selvbiografiske elementer

Filmen kom etter Tre aper, som på samme måte har en krim-historie i sentrum, og disse to var Ceylans første forsøk på å gå bort fra sin egen, og familiens personlige historie. Likevel bruker han mye av seg selv og sin egen historie i filmene sine. Dette blir nesten overtydelig selvfølgelig i Stemninger, hvor han selv spiller hovedrollen og kona spiller ektefellen, men også de andre filmene inneholder sterke selvbiografiske elementer. Det er oppvekstminner i Kasaba, vi finner den rastløse fotografen i Uzak, den kranglevorne forfatterspiren som er uinteressert i sin egen utdanning i Det ville pæretreet og filmskaperen som vil filme sine foreldre i Maiskyer, hvor hans egne foreldre spiller hovedrollene. Fetteren spiller i flere av filmene, og blir Ceylans alter ego som fotografen i Uzak. Han døde dessverre senere i en bilulykke – så dette ble deres siste samarbeid.

De fire årstider

Andre filmskapere bruker også været som stemningsskaper, men hos Ceylan får det en så sentral plass at man kan mistenke at utgangspunktet for manus er følelsene været fremkaller. Dette reflekteres ofte i selve filmtitlene, som Maiskyer, Vintersøvn og Stemninger (hvis originaltittel betyr «klima»), men finnes igjen i hele hans filmografi. Dorskheten som vinteren fremkaller hos forfatteren i Vintersøvn, de opphetede konfliktene som varmen fremprovoserer i Stemninger, med den påfølgende isfronten om vinteren, høstens melankoli som får karakterene i Once Upon a Time in Anatolia til å åpne seg mer enn planlagt – i alle filmene preger de omskiftende årstidene personenes oppførsel. 

Særlig i hans nyeste film, About Dry Grasses, skildres vinteren på mesterlig vis – mange av episodene kunne ikke vært gjort på en annen årstid. Men tung snø og iskulde er den perfekte metaforen for menneskenes manglende forståelse for hverandre, og opptrer foruroligende ofte i Ceylans filmer.

Stor karriere

Som så mange andre, så Ceylan muligheten til å komme seg bort fra småbyen han vokste opp i (i hans tilfelle Yenice, Çanakkale) gjennom å ta en høyere utdannelse og fullførte et studium som elektroingeniør. Men med null interesse for dette faget og en stigende status som fotograf, arbeidet han en tid som det før han startet på filmskole. Han fullførte ikke filmutdannelsen, men kjøpte et 35mm-kamera av en venn etter en filminnspilling han tok del i, og lagde kortfilmen Koza i 1995. Denne prisvinnende kortfilmen ble den første tyrkiske kortfilmen vist i konkurranseprogram under filmfestivalen i Cannes. 

Dette skulle bli starten på en stor karriere, hvor alle filmene har fått visninger på de største filmfestivalene og etter hvert også priser – og Vintersøvn toppet det hele med å ta hjem Gullpalmen i Cannes i 2014. Hans siste film, About Dry Grasses, er vår månedens film i januar, en film hvor Merve Dizdar velfortjent endte med prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Cannes i fjor, og selve sluttscenen langt på vei oppsummerer en strålende regissørs syn på hva hans filmer skal fortelle.