Utfordreren

Louis Malle lagde en lang rekke glimrende og ganske ulike filmer fra debuten med Heisen til skafottet i 1958 til Vanya on 42. Street, som han gjorde i 1994, året før han døde. Der Heisen til skafottet var en stilfull og «cool» fransk film noir med Miles Davis på lydsporet, var flere av de seinere filmene hans mer lavmælte og delikate – som det mesterlig komponerte dramaet om en katolsk gutteskole under andre verdenskrig, Vi ses igjen, barn, som han vant et skred av priser for i 1987. Den store variasjonen som preger filmene hans er påfallende, men det som er enda mer bemerkelsesverdig, er hvor godt Louis Malle behersker filmmediet i alle filmene, og hvor imponerende god han er med skuespillerne. Flere av filmene er helt eller delvis selvbiografiske, men det som gjør at de føles autentiske og vitale, er likevel den gode iscenesettelsen. «Det er bare når minnene filtreres gjennom fantasi at filmene får ekte dybde,» sa han selv.

Seksualitet

Flere av filmene var kontroversielle da de kom. I De elskende spiller Jeanne Moreau en kvinne som utforsker sin egen seksualitet, uten skrupler eller moralske kvaler. Hun er gift med en velstående avisredaktør, men han kjeder henne, akkurat som det borgerlige livet på landet kjeder henne. Derfor skaffer hun seg en elsker i Paris, og når også han begynner å kjede henne, skaffer hun seg en ny. En slik liberal seksualmoral, kombinert med mer nakenhet enn man var vant med i 1958, gjorde at filmen fikk mye oppmerksomhet da den kom. Med dagens øyne er De elskende en vidunderlig film, hvor Jeanne Moreau gjør en fullstendig ikonisk opptreden i sine slående antrekk fra Chanel og med øyne – hvilke øyne! – som veksler mellom å være sorgtunge og fandenivoldske. Vi kan faktisk se hele filmens drama utspille seg i øynene til Jeanne Moreau; hvordan hun forakter den borgerlige småligheten hun ser rundt seg, og hvordan rastløshet og undertrykte lidenskaper blusser opp i øynene hennes når hun øyner en vei ut og bort fra dette traurige livet.

Herfra går det en klar parallell til Urolig hjerte, en annen film om seksualitet som vakte mye oppsikt tretten år seinere, i 1971. Det hemningsløse er både det tematiske og emosjonelle fokuset i Louis Malles delvis selvbiografiske film om 14 år gamle Laurent, som vokser opp som den yngste av tre brødre i en velstående familie i Dijon. Faren er en prippen gynekolog, mora er en italiensk skjønnhet som helt tydelig føler seg mistilpasset og nesten malplassert i den borgerlige franske familien. Hun er mer på bølgelengde med tenåringssønnene enn med ektemannen. Brødrene tester grenser og utforsker både rus, erotikk, litteratur og musikk med glupsk appetitt, og en kveld når både Laurent og moren har drukket for mye, ender de i samme seng. Incest-temaet overskygget filmens øvrige kvaliteter da den kom i 1971, slik innslagene av nakenhet og sex gjorde med De elskende 13 år tidligere. I dag ser vi imidlertid Urolig hjerte som et usedvanlig vellaget og velspilt drama om personer som verker etter å sprenge ut av de snevre rammene som det borgerlige livet definerer for dem.

Selvmord

Ta mitt liv, som kom i 1963, handler om rusmisbruk og selvmord. Filmen skildrer det siste døgnet i livet til forfatteren Alain, når han forlater rehabiliteringsinstitusjonen og oppsøker sine gamle venner i Paris. Filmen er basert på en roman av Pierre Drieu La Rochelle, der hovedpersonen var inspirert av den surrealistiske poeten Jacques Rigaut, som tok sitt eget liv i en alder av 30 år i 1929. I romanen er Alain heroinist, mens Louis Malle gjorde ham til alkoholiker i sin film. (I Joachim Triers Oslo 31. august, som er basert på samme roman, men også inspirert av Malles film, er karakteren til Anders Danielsen Lie heroinist, som i romanen.)

Malles film har referanser til litterære størrelser som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald, både eksplisitt, i og med at vi helt konkret ser Alain lese Fitzgeralds Babylon Revisited og The Great Gatsby i filmen, men også på et mer generelt grunnlag, i lys av at Hemingway og Fitzgerald i likhet med filmens hovedperson var alkoholiserte forfattere bosatt i Paris. Fitzgerald døde i en alder av 41 år av alkoholrelaterte lidelser, mens Hemingway tok sitt eget liv i 1961, to år før Ta mitt liv kom. De ideene og den følsomheten som filmen gir uttrykk for, blir ofte satt i sammenheng med den franske eksistensialismen, med Jean-Paul Sartre og Albert Camus i spissen, som var en fremtredende litterær og filosofisk retning på 60-tallet. Det er vanskelig å se Ta mitt liv uten at Camus’ berømte påstand om selvmordet som filosofiens grunnleggende problem, ringer i bakgrunnen.

Interessant nok kommer det en kommentar til akkurat dette tolv år seinere, i form av en scene i filmen Urolig hjerte, hvor hovedpersonen, den 14 år gamle Laurent, sitter på rommet sitt og leser Myten om Sisyfos, boka hvor Camus skriver om selvmord. «Er du interessert i selvmord?» spør broren hans. «Ikke les Camus, han er useriøs. Les Crevel i stedet.» René Crevel var – i likhet med Jacques Rigaut – en surrealistisk poet som tok sitt eget liv i 1935. Crevel var også en bekjent av F. Scott Fitzgerald. Fitzgerald skrev at en bok av Crevel «knocked me cold with its beauty».

Andre verdenskrig

To av de viktigste filmene til Louis Malle har handlingen lagt til andre verdenskrig. Lacombe Lucien (1974) handler om en 17 år gammel bondesønn som begynner å jobbe for tyskerne, ikke på grunn av politisk overbevisning, men fordi det virker opportunt for ham der og da. Filmen var kontroversiell da den kom fordi den ikke eksplisitt demoniserer gutten og fordømmer atferden hans. «Lacombe Lucien er en av de største filmatiske representasjonene av det filosofen Hannah Arendt kalte «ondskapens banalitet». (Cinescope).

Den andre filmen er Vi ses igjen, barn (1987), som Louis Malle baserte på sine egne opplevelser under andre verdenskrig. Filmen utspiller seg på en katolsk gutteskole hvor prestene holder identiteten til tre jødiske gutter skjult for tyskerne. Når dette blir oppdaget, ender det på verst mulig måte. Vi ses igjen, barn er en mesterlig fortalt film som går de fleste oppvekstfilmer en høy gang, og som samtidig er en av de aller fineste filmene om andre verdenskrig. Malle turnerer det lette og det alvorlige på en ubesværet og virtuos måte, og han klarer å fortelle en historie med stor følelsesmessig dybde uten å bli sentimental – på en måte som svært få regissører klarer.

Nouvelle vague

Selv om han ofte blir assosiert med den nye bølgen i fransk film, er det riktigere å si at Louis Malle stod et skritt til siden for regissører som Jean-Luc Godard, François Truffaut, Jacques Rivette og Eric Rohmer – selv om vi finner noe av den samme mentaliteten og viljen til å eksperimentere med form i flere av Malles filmer. I kapitlet om nouvelle vague i Bordwell & Thompsons innflytelsesrike filmhistoriebok Film History: An Introduction blir Louis Malle avskrevet som «mainstream», og den eneste filmen som nevnes i forbindelse med den nye bølgen, er Zazie i metroen fra 1960. Denne sprudlende og spinnville filmen er til gjengjeld tydelig beslektet med de mest lekfulle filmene som Jean-Luc Godard lagde på samme tid. François Truffaut likte filmen, og beskrev den som vilt ambisiøs og ekstremt vågal. Men utover det gikk Louis Malle sine egne veier, og lagde filmer som var ganske forskjellige i både form og innhold, og de fleste hadde lite med den nye bølgen å gjøre.

Begynnelsen

Louis Malle kom fra en velstående familie i Nord-Frankrike og han studerte opprinnelig statsvitenskap, men ble raskt klar over at han var mer interessert i film og kunst, og begynte i stedet på filmskole, mot foreldrenes vilje. Han jobbet som fotograf og co-regissør på Jacques-Yves Costeaus undervannsdokumentar Le monde du silence, som vant både Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste dokumentar i 1957. Han jobbet også som assistent for Robert Bresson på filmen En dødsdømt har rømt (1956), før han gikk i gang med debutfilmen Heisen til skafottet i 1957. Med et stjernelag bestående av en strålende Jeanne Moreau, fotografen Henri Decaë og Miles Davis på høyden av karrieren, ble filmen en suksess, og Louis Malle ble over natta et av de mest lovende unge talentene i fransk film. De elskende ble en enda større suksess, ikke bare i Frankrike, og den gjorde Jeanne Moreau til superstjerne, og karrieren til Louis Malle fikk en pangstart. Utover 60-tallet lagde han både spillefilmer, dokumentarer og tv-serier. Det ble imidlertid et ganske humpete tiår, med like mange nedturer som triumfer. Mot slutten av tiåret dro han til India for å lage en dokumentarfilmserie for det franske utenriksdepartementet. Dette ble en kunstnerisk reorientering for Malle, som siden sa at filmen Calcutta (1969) var en av de han var mest stolt av selv.

USA

På 70-tallet lagde han to av sine beste filmer med Urolig hjerte (1971) og Lacombe Lucien (1974), før han dro til USA mot slutten av tiåret. Der lagde han fem filmer, blant dem Pretty Baby (1978), hvor den tretten år gamle Brooke Shields spiller en barneprostituert, Atlantic City (1980), med Susan Sarandon og den aldrende Hollywood-legenden Burt Lancaster, og ikke minst den sagnomsuste Min middag med André (1981), som er en film som i sin helhet består av et restaurantbesøk, hvor to venner – André Gregory og Wallace Shawn – møtes og snakker sammen i 110 minutter. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er det ikke – det bemerkelsesverdige med denne filmen er hvor underholdende og engasjerende den er, og det har gjort at den har blitt en kultklassiker og et referanseverk.

Det lette og det tunge

Karrieren til Louis Malle er svært variert, og inneholder mange store og uforutsigbare filmopplevelser. Som få andre lagde Malle filmer som er tiltalende og engasjerende på overflaten, samtidig som de er psykologisk og emosjonelt komplekse. Louis Malle fremstår ofte som en intellektuell filmskaper, og filmene er proppfulle av filosofiske refleksjoner og kulturelle referanser. Og samtidig er Malle en visuell stilist av de sjeldne, og filmene er lekre og fulle av stemninger – de er lette å se og lette å like, men aldri enkle eller banale. Dessuten har de nesten uten unntak tålt tidens tann ekstremt godt.

Her finner du oversikt over filmene som vises i serien.