Livlig animasjon i leire

Sapegin ble født i Russland i 1955, og med et familietre som rommer alt fra sirkusartister til poeter, malere og forfattere, ble det tidlig klart at også Sapegin skulle begi seg ut på en kreativ yrkesvei. Han vokste opp i en kunstnerisk bydel i Moskva, og etter å ha utdannet seg som scenograf ved Stanislavskijs teaterskole, arbeidet han ved flere anerkjente teatre, blant annet det verdensberømte Bolsjojteateret. På en reise til Skandinavia på slutten av 80-tallet ble Sapegin så begeistret for Norge at han bestemte seg for å flytte hit for godt. Han kom i kontakt med det norske film- og animasjonsmiljøet og begynte å lage sine første animasjonsfilmer.

Sapegin er selvlært som animatør, og har for det meste jobbet med kortfilm og reklame. Du husker kanskje IF-reklamene med de hysteriske animerte rottene? Han har også jobbet med langfilm og live actionfilm i 3D. Flere av filmene hans henter inspirasjon fra norsk kultur, europeiske eventyr og egne livserfaringer, kombinert med originale – ofte veldig humoristiske – ideer.

I 1992 ble den lille animerte plastelina-skikkelsen Edvard til, etterfulgt av flere minneverdige figurer som amasonen Ippolita, Katten Mons, sjelfulle Aria og de tre bukkene bruse – for å nevne noen. Sapegin har vunnet flere priser for filmene sine, både i Norge og i utlandet. I 1998 og 2002 vant han Amandaprisen for beste kortfilm, med filmene Huset på kampen og Aria, og i 2009 fikk han Grafills Klassikerpris.

Du kjenner raskt igjen en Sapegin-film: Fortellingene er oppfinnsomme og vittige, og han animerer ofte med plastelina. Figurene hans har et formspråk som på samme tid både kan være klumpete, søtt og grotesk. Kanskje du husker utstillingen Doktor Proktors sensasjonelle samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes på Naturhistorisk Museum for noen år tilbake? Det var Sapegin som hadde laget monsterfigurene i utstillingen. I filmene sine bruker Sapegin flere ulike teknikker og materialer, som cut-out, figurer i plastelina og en helt unik multiplanteknikk med glassbord – noe som gir en fantastisk mulighet til å bygge opp scenografi og skape illusjon av dybde.

På Filmbib kan du se seks av filmene hans: Katten Mons, Huset på Kampen, Saltkvernen, Aria, Gjennom mine tykke briller og Det siste norske trollet.

Katten Mons (1995)

Katten Mons var Sapegins første prisvinnende film. Filmen er basert på et eventyr og handler om en glupsk katt som nekter å spise fisk. I stedet begir den seg ut på et etegilde i den reneste Monty Python-stil, mens magemålet vokser seg større og større. Figurene er formet i plastelina, og bildebakgrunnene er laget ved å smelte leire utover en glassplate, en teknikk du også kan finne igjen blant annet i filmen Saltkvernen.

Huset på Kampen (1998)

Denne romantiske og humoristiske fortellingen er inspirert av Sapegins egen opplevelse som rottefanger! En huseier må kvitte seg med en plagsom rotte. Men når rotta tror at mannen gir henne gaver, tar relasjonen deres brått en uventet retning. Det skulle ta hele tre år å lage Huset på Kampen, og Sapegin ble senere belønnet med 30 priser for filmen.

Saltkvernen (1998)

Saltkvernen tar utgangspunkt i eventyret Kverna som står og maler på havsens bunn, og har en stemningsfull fortellerstemme av Nils Ole Oftebro. I filmen lærer du både om ærlig arbeid, ukritiske ja-mennesker, grådighet – og ikke minst: Hvordan havet ble salt.

Aria (2001)

Amandavinneren Aria er en av de mest prisvinnende filmene i hele den norske filmhistorien, en vakker og gripende stop motion-film for et voksent publikum, basert på Giacomo Puccinis opera Madame Butterfly. I Sapegins versjon blir den japanske piken Aria gravid etter et romantisk møte med en marineløytnant. Trofast og forgjeves venter hun på kjærligheten.

Gjennom mine tykke briller (2004)

Gjennom mine tykke briller er en brilliant spenningsfilm om andre verdenskrig, motstandsbevegelsen og krigsmaskineriet, sett gjennom øynene til ei lita jente. For å få barnebarnet til å gå ut og leke, forteller en bestefar en historie om merkelige ting han opplevde under krigen. Leirfigurene i filmen er minst like imponerende som Odd Børretzens fortellerstemme.

Det siste norske trollet (2011)

Inspirert av eventyret om de tre bukkene bruse, kan du i Sapegin sin versjon bli nærmere kjent med trollet – den kanskje aller mest utstøtte og mobbede karakteren i norske folkeeventyr! Hva gjorde trollet før møtet med geitene? Og hvor er de norske trollene blitt av i det moderne samfunnet? Filmen reflekterer også over økologi og naturvern.