Lidenskap for film

Da Wim Wenders var barn, skal faren hans ha hatt en hånddrevet filmfremviser, og kopier av gamle Chaplin- og Buster Keatonfilmer. Men Wenders hadde slett ikke noen drøm om å bli filmskaper på denne tiden. Det han elsket var billedkunst, og senere likte han godt å skrive. Etter avbrutte universitetsstudier i medisin og filosofi dro han til Paris for å bli maler. Det var en ensom tid, men det var her han begynte å gå på Cinemateket. Han så etter hvert svært mye film der, og det gikk opp for ham at film forente alle hans interesser og at han i film kunne ta i bruk tid som fortellerelement.

Han laget en håndfull kortfilmer på slutten av 60-tallet, var innom en tv-produksjon og så spillefilmdebuterte han med Summer in the City i 1970. I dag kan han se tilbake på en karriere som rommer bortimot 90 produksjoner: spillefilmer, dokumentarer, kortfilmer, tv-dokumentarer, musikkvideoer, tv-filmer og episodefilmer. I tillegg har han arbeidet med fotografi og hatt en rekke utstillinger rundt om i verden. Wenders var bare syv år gammel da han fikk sitt første fotoapparat. I begynnelsen likte han å ta bilder av dyr, men også bygninger, tomme gater – scener vi kjenner godt igjen fra verkene hans.

Reisen til Amerika

På 70-tallet laget Wenders det som har blitt kalt reisefilmtrilogien, bestående av Alice i byene, Falsk bevegelse og Kings of the Road. I disse filmene finner vi karakterer som er fremmedgjorte – fra seg selv, fra sin tid, sitt land og sin kultur. Karakterene i de tidligere filmene har mange fellestrekk med den yngre Wenders – i likhet med mange i sin generasjon, opplevde han det som vanskelig å vokse opp i Tyskland i etterkrigsårene. Landet lå i ruiner, på mer enn en måte. Behovet for kulturelle identifikasjonsobjekter var stort. Det var lett å vende seg mot USA og amerikansk popkultur.

Fascinasjonen for USA finner vi igjen på mange måter i Wenders’ filmer – sitater, homager, objekter, merkevarer, klisjeer, musikk, samt påvirkningen av amerikanske forbilder som John Ford, Alfred Hitchcock, Don Siegel, Samuel Fuller og Nicholas Ray. Wenders bosatte seg også i USA, men parallelt med fascinasjonen for landet, har han hele tiden også vært ambivalent til det amerikanske, og mange leser arbeidene hans som diskusjoner om USA, eller den amerikanske påvirkningskraften.

Reisen kan være en anledning til å få ny kunnskap og lære seg selv å kjenne, og for Wenders ble roadmovie-en den perfekte sjangeren (produksjonsselskapene hans heter da også Road Movies og Neue Road Movies). I Paris, Texas skjer erkjennelsen etter en fire år lang vandring mot et slags nullpunkt – og det er først når vandreren Travis konfronterer fortiden, at det er mulig for ham å komme seg videre i livet. For Wenders markerer denne produksjonen på et vis et punktum på den amerikanske fascinasjonen, og han drar hjem til Tyskland.

Detektiven

Wenders er en observatør som lar seg lede av åpenhet og nysgjerrighet. Vi ser det i dokumentarene hans og vi ser det i hans bruk av 3D, som han mener er et fruktbart redskap altfor få vil, har villet, eller fått lov til å utforske kunstnerisk. Han har brukt og eksperimentert med et tredimensjonalt filmspråk både i fiksjon (Everything Will be Fine) og dokumentarer (Pina og Anselm).

Flere av filmene til Wenders har et kriminalplott, slik som Der amerikanische Freund, men de er ikke nødvendigvis kriminalfilmer for det. I mange av dem, slik som i Lidenskapens vinger og hans nyeste film Perfect Days, er det største mysteriet livet selv.

Wenders’ nysgjerrighet har gjort ham uforutsigbar og konstant utforskende. Den har ført ham til ulike sjangre, og fått ham til å skape uforglemmelige scener og karakterer vi føler noe for. Nysgjerrig­heten har ledet ham på kryss og tvers i Tyskland, til USA og Cuba, til Japan og Brasil. Og den har ført publikum til øde landeveier og pølseboder, sirkustelt og konserter, til dansegulv og himmelen over Berlin.

Her finner du oversikt med alle Wim Wenders-filmene vi viser i mars og april.