Kvinnen som tok regien

Regidebuten kom i 1949 med det erotiske dramaet Døden er et kjærtegn, men Edith Carlmar hadde allerede da mange års erfaring med filmarbeid. Det begynte med Tancred Ibsens film Gjest Baardsen.

- Jeg var egentlig engasjert som scriptgirl, men hadde ansvaret for så mye annet at jeg i realiteten hadde en firemannsjobb! Var assistent på alle kanter, sekretær, førte regnskap og ordnet kostymene. Etter hvert som produksjonene rullet videre, steg jeg i gradene. Alt går med litt frekkhet. Jeg tok sjansene når de kom og har alltid sagt ja.

Edith Carlmar gjorde i hvert fall arbeidet godt nok til at Kommunale Kinematografers Landsforbund etter krigen ga henne et stipend for å reise til London. Der så og lærte hun en masse om filmproduksjon som hospitant i filmstudioene Denham og Ealing. Vel tilbake i Norge fortsatte hun med både film- og teaterarbeid før hun en dag bestemte seg for hva hun ville drive med.

Carlmar var Otto Carlmar, Ediths mann, og heldigvis for norsk film var han med på notene. Det førte til et suksessrikt samarbeid i produksjonsselskapet Carlmar Film A/S og filmer som Skadeskutt, Fjols til fjells og Ung flukt. Ekteparet gikk i tospann fra manus til ferdig resultat; han med økonomisk kontroll og hun med ansvar for regi.

- Det var en spennende tid, langt fra dagens produksjonsvirkelighet. Det er en fenomenal utvikling som har skjedd, men jeg må si det var morsommere å være regissør i gamle dager. Da hadde regissøren alt å si og det har hun ikke i dag. Det er blitt en kostbar affære, ikke sant, og det er så meget som står på spill, og da vil de som sitter på pengene ha litt å si. Vi startet jo vår produksjon med egne penger og hadde dermed full kontroll. Det spesielle arbeidsforholdet mellom ektefellene i Carlmar A/S var god butikk, og hver eneste av de ti filmene Edith regisserte tjente inn det dobbelte av hva de kostet å lage. Men det var ikke noe mysterium, i følge Edith.

- Fant dere en hemmelig oppskrift?

- Nei, nei, vi varierte materialet i grunn… Nei, det som er viktig er forarbeidet, skjønner du. Vi hadde et halvt års forarbeide ned til minste detalj. Kamerainnstillinger, rekvisitter – alt var planlagt. Jeg tillot meg ikke å ha impulser under innspillingen, da kom jeg ut på jordet. Det turte jeg ikke – det kostet og da ødela man planen. Man tillot ingen overraskelser og dermed holdt vi budsjettet, men uventede ting skjer likevel. Da gjaldt det å holde hodet kaldt og ta utfordringen.

Edith Carlmar fikk kraftig kritikk ikke minst for sin første film Døden er et kjærtegn. Kristne ledere rykket ut, og i Kristiansand ville man ikke engang vise filmen.

- Hvorfor slikt oppstyr?

- Det var jo en dristig film, erotisk sett. Men for meg er det helt naturlig med nakenhet og sånt noe.

Også hennes siste film, Ung flukt, ble beskyldt for å være usømmelig. Grunnen var debutanten Liv Ullmanns nakne kropp.

- Jeg stiller meg helt uforstående til at nakenhet er noe galt. Jeg synes ting som foregår påkledd faktisk kan være ti ganger verre!

Edith Carlmar vokste opp i et arbeidermiljø og føler seg av den grunn mest knyttet til filmen Aldri annet enn bråk.

- Dette var en historie fra det miljøet hvor jeg kommer fra. Det var trygt og kjent og en enkel film å lage. Er en i sitt eget miljø er en på hjemmebane og ingenting er fremmed. Det var liksom det samme på teateret – fikk jeg som skuespiller roller fra «the high society» fikk jeg angst. Med filmen På solsiden for eksempel, skildret jeg et miljø som jeg måtte anstrenge meg hardt for å sette meg inn i.

- Mange fokuserer på at du var Norges første kvinnelige spillefilmregissør. Opplevde du noen gang at det hadde noen betydning at du var kvinne?

- Nei, jeg har aldri tenkt på at det skulle være noe merkelig ved det, jeg var en «av gutta». Det var jo vanskelig for menn også, i denne bransjen.