Kreativ kartograf

Hver gang kongen av japansk animasjon har pensjonert seg (noe som har funnet sted en rekke ganger) har folk og massemedier falt over hverandre i sin iver etter å kåre «den neste Hayao Miyazaki». Makoto Shinkai er den mest populære kandidaten, ikke minst etter suksessen med Your Name. Men også Mamoru Hosoda forsøkes ofte plassert i den gamle mesterens sko. Det er dypt ironisk, for Hosoda kan på mange måter ­spore sin suksess tilbake til både et ønske om å være og et ønske om å ikke være som Miyazaki.

Det var Miyazakis Lupin III-filmatisering, The Castle of Cagliostro, som inspirerte Hosoda til å begi seg ut på en karriere innen animasjon. Og etter først å ha blitt refusert av Studio Ghibli, ledet en omvei via Toei Animation ham tilbake til Totoros hus. Her fikk han regiansvaret for Howl’s Moving Castle, men steilet raskt i møte med hemmende, kreative krav («gjør filmen slik Miyazaki ville gjort den!»), og forlot etter hvert både filmen og studioet. Etter en snartur tilbake til Toei ble han så snappet opp av Madhouse – studioet bak blant annet Satoshi Kons strålende filmer. Her gjorde på samme tid de to hver sin adapsjon av en Yasutaka Tsutsui-roman: Kon laget Paprika og Hosoda The Girl Who Leapt Through Time.

For Hosoda ble dette det etterlengtede, store gjennombruddet, og etter å ha fulgt opp med enda en suksess – Summer Wars – startet han opp sitt eget studio sammen med produsent Yuichiro Saito. På samme vis som Totoro ble til Ghiblis logomaskot, tok Studio Chizu i bruk det ikoniske bildet av den tidshoppende jenta Makoto Konno som sitt symbol. Chizu er japansk for kart, og det kan være fristende å anta at navnet ble valgt fordi Hosoda ønsket full kreativ frihet – han ville tegne sine egne kart!

Som filmskaper er Hosoda både en særegen stemme og en stemme som kan minne om andre store filmskapere. Familierelasjoner går som en rød tråd gjennom filmene hans og danner grunnstammen for hans søken etter det dramatiske i det hverdagslige – et tema og en kvalitet han i stor grad håndterer på samme vis som sin landsmann, Hirokazu Koreeda. Samtidig har filmene hans et fantastisk lag – tidsreiser, høy­teknologisk spenning, monstre – utenpå den familiære grunnmuren. Og her minner Hosoda om en annen, kompromissløs filmskaper av ypperste klasse: amerikanske Brad Bird. Men dette laget er ikke der bare for å begeistre med overfladisk spenning, action eller humor. Det er alltid ladet med symbolsk kraft – den ytre handlingen er en visuell tydeliggjøring av rollefigurenes indre handling og følelser, ikke minst i form av visuelt ikoniske øyeblikk, som Hosoda gir tid og rom til å puste, slik at de får synke inn med full kraft. Det er dette som gjør ham til en så interessant og komplett filmskaper – en av de mest spennende stemmene innen samtidig japansk film. Han makter å kombinere det lille og personlige med det store og spektakulære på en måte som gjør at de utfyller hverandre, snarere enn at det ene drukner det andre. Resultatet er makeløst flotte, bevegende filmer.