Fem høydepunkt fra 80-tallet!
John Hughes skrev, regisserte og produserte et betydelig antall filmer i løpet av karrieren sin, men huskes kanskje best for filmene han laget på midten av 80-tallet, som ga ham tittelen «kongen av high school-film». Det er knapt laget en tenåringsfilm siden som ikke er inspirert av det han gjorde da.
Sist endret 1. mars 2018
Alle filmene er satt til den fiktive småbyen Shermer, Illinois (det samme gjelder for National Lampoon’s Vacation som Hughes skrev manus til). Selv om high school-filmene hans har røtter til de mer rølpete sexkomediene som var populære på starten av 80-tallet, videreutviklet Hughes genren, blant annet ved å innføre enn mer alvorlig undertone. Hughes skildret mye tydeligere konfliktlinjene mellom tenåringene og foreldrene deres, og han brakte klasse inn som et sentralt element, samtidig som filmene hans i hovedsak skildret et hvitt amerikansk middelklasse-suburbia. The Breakfast Club handler om at det ikke lønner seg å se mennesker som stereotypier. Ironisk nok etablerte nettopp The Breakfast Club nye stereotypier, som har blitt videreført og holdt i live i filmene den inspirerte. Mange er også splittet i sitt syn på Pretty in Pink – Andie burde kanskje ha dumpet feige Blane og valgt Duckie, men så er likevel hele rammen for filmen at Blane skal velge Andie, så man kaster alle prinsipper på båten.
Vittig og ektefølt
Utover at Hughes bidro til å fornye og forbedre high school-genren, hva var det som gjorde at publikum så til de grader elsket disse filmene? For det første hadde Hughes fått gode muligheter til å varme opp, blant annet ved å jobbe som vitseskriver og manusforfatter før han regidebuterte. For det andre satset han på gjenkjennelse – han siktet seg inn mot mainstream-publikummet eller Multiplex-ungdommene og ga dem sjansen til å se filmer «om seg selv» på sin lokale kino. For det tredje hadde han i oppveksten både hatt muligheten til å føle seg ensom og dagdrømme. Som Jonathan Bernstein skriver sin bok Pretty in Pink. The Golden Age of Teenage Movies: «Someone who hadn’t devoted a few too many hours to brooding over the evil of the cliques seperating him from his potensial best bud/dream girl would not have made these movies». Resultatet: Velskrevne, vittige og ektefølte filmer.
Lang holdbarhetsdato
Og de har vist seg å ha lang holdbarhetsdato, selv om de er veldig låst i tid og sted, til et USA preget av Reagan-tiden. De oppleves fremdeles som underholdende, treffende og litt vonde. Fem ungdommer blir venner i løpet av The Breakfast Club, men vil de anerkjenne hverandre når de møtes på mandagen? Alle tenåringene i disse filmene er omgitt av voksne som ikke gir dem det de trenger. Men hvordan vil de selv bli når de engang er voksne?
Bernstein oppsummerer Hughes-signaturen slik: Disse filmene inneholder «moments of heart-pulping pathos, moments of pig-brained stupidity, moments of snivelling self-pity and moments of unmatchcable cruelty, all of which often occur in the same scene. They also contain evocations of adolescence so affectionate that they cause to you to fall into step with their author’s view that the subsequent years are all downhill.» Tenårene er ikke enkle, men de er kanskje det beste likevel.
For: «When you grow old, your heart dies».
Anbefalte forestillinger
