Jean-Pierre Melville - Sær og særegen

Når man reflekterer over hva som er det unike med film, hva som skiller film fra andre kunstformer og fortellemåter, må man se nærmere på alle de ulike bestanddelene som film består av: bilder i bevegelse, klipp, mise en scène, lys, mørke, lyd, utsnitt, perspektiv og så videre. Ved å kombinere disse elementene skapes det iblant noe som ikke lar seg overføre til noe annet medium. Jean-Pierre Melville er en av dem som har etterlatt slike rene, filmatiske kunstverk.

Selvlært

Helt fra han var barn, lot Melville seg fengsle av film (han kunne tilbringe hele dager på kino). Da krigen var over i 1945 bestemte han seg for å bli filmskaper. Han ville imidlertid ikke melde seg inn i noen fagorganisasjon, og i Frankrike bød dét på store problemer. Hans første filmprosjekt måtte derfor bli til ved hjelp av ukonvensjonelle metoder og gammel råfilm. Melvilles sterke og kompromissløse natur muliggjorde det umulige, samtidig som den skapte konflikter. Ikke bare så han autoritær ut, han var autoritær. Tenk på scenen i Jean-Luc Godards Til siste åndedrag der Melville har en liten rolle som forfatter. Ute på flyplassen sitter han og doserer for dem som vil høre på. Og det gjør selvsagt alle. De kan ikke la være!

Forbilde

Både Godard og François Truffaut beundret Melville, til tider forgudet de ham. Mye av det han gjorde – holde seg til lave budsjett, innspilling på location, det å involvere seg i flere av fagfunksjonene – gjorde de etter ham, og mange av forbildene til Melville – fra amerikansk film – beundret også de. Men noen bølgeregissør var Melville ikke – og på et tidspunkt brøt han kontakten med Godard og co, han ville ikke lenger fremstå som «deres adoptivfar».

Melvilles verk

Melville laget 13 spillefilmer. Et flertall av dem foregår i et univers befolket av gangstere og politimenn, to grupper bundet sammen i et slags skjebnefellesskap. Dette har ført til at Melville først og fremst assosieres med kriminalfilmgenren. Han gjorde imidlertid mer enn som så; flere av filmene har sin handling lagt til okkupasjonstiden, mens Les enfants terribles er et nesten-surrealistisk incestuøst drama. Selv mente Melville at Deux hommes á Manhattan, Den røde sirkel, Le samouraï og Skitne penger, det vil si alle hans originalmanus, var westernfilmer i overført form. Men det er ikke genrevalgene i seg selv som er viktig når man skal prøve å peke på Melvilles betydning og signatur. Det er måten Melville laget film på, hvilke bestanddeler han benyttet seg av og til dels rendyrket, og måten han kombinerte dem på, som er det avgjørende.  

Sitater

Melville var spesielt opptatt av amerikansk populærkultur og amerikanske regissører, og lot seg inspirere av filmskapere som John Ford, John Huston og Robert Wise. Han var en ekte cinefil som ikke var redd for å sitere eller referere til andre verk. Flere av settene er rene kopier (noen ganger skjedde dette bevisst, andre ganger ble han klar over lånet først på et senere tidspunkt). Men intertekstualiteten og hans egen påstand «Jeg har ikke skapt noe som helst innen filmen» til tross: Han formet alltid sitt eget originale sluttprodukt. Han laget filmer som refererte mer til film (og filmopplevelsens rus) enn til virkeligheten, filmer som var minimalistiske og intense, spennende og langdryge, poetiske og kalde, stiliserte og inderlige, hardkokte og vakre, tilgjengelige og uutgrunnelige. Og å realisere visjonene sine var alt som betød noe for ham, og det kunne gjøre ham vanskelig, ensom og oposentrisk (i hans eget ord), det vil si en som kun har plass til arbeidet sitt (sitt opus).

Original

Hans originalitet er også åpenbar i måten han brukte romlige og formmessige elementer til å skape spenning på. Dette trekket finner vi allerede i hans første spillefilm Havets stillhet fra 1947. Havets stillhet var basert på en bok som tjente som en slags bibel for motstandsbevegelsen under den andre verdenskrigen. En tysk offiser blir en svært uvelkommen leieboer hos en franskmann. Vertskapet, som ikke kan forhindre at mannen bor der, beslutter å vise sin motstand mot okkupasjonen ved hjelp av stillhet. Ikke et eneste ord utveksles mellom den eldre franskmannen og hans unge niese på den ene siden, og den tyske gjesten på den andre. Tyskeren, som er en kultivert mann, føler seg beklemt over situasjonen og begynner etter hvert å snakke til dem. Den samme situasjonen gjentas gang på gang; ensom monolog/taushet. Et lite rom, tre mennesker, en fortettet atmosfære. Melville uttalte selv:

Le samouraï

Melvilles beherskede filmgrammatikk og effektfulle bruk av lyd finner vi igjen i de fleste av filmene. Uforglemmelig er åpnings-scenen i Le samouraï. Vi ser et nakent grått rom, kamera er statisk. Vi hører en fugl som kvitrer, lyden av regn og biler som kjører gjennom sølepyttene. Noen ligger på sengen og røyker; det er leiemorderen Jef Costello. Denne filmen, som kom i 1967, regnes av mange som Melvilles beste, men kanskje den er den mest melvillske av hans filmer? Det er noe med Jef Costello, denne mystiske, moderne samuraien kledd i hatt og frakk, en karakter som filmkritikeren David Thomson har kalt en «immense cinematic force». Thomson påpeker videre at Le samouraï er en film som virker eldre enn den er, som om den ble laget «at a time when great films were necessary (and regular), because they demonstrated and fulfilled the nature of the medium. Now that the medium is in ruin or chaos, Le samouraï looks as abstract, yet as beautiful and as endlessly worthy of study, as the Giotto frescoes in the basilica in Assisi».

Denne serien er støttet av Institut français.