Ingmar Bergman – fortvilelsens estetikk
I 2018 er det 100 år siden Ingmar Bergman, den svenske film- og teaterregissøren, manusforfatteren, forfatteren og Dramaten-sjefen, ble født. Vi startet jubileet i februar – her følger andre del.
Sist endret 8. mars 2018
Etter regidebuten på midten av 1940-tallet, er det en modnere Bergman vi møter utover 50-tallet, ikke lenger bare en god regissør, men en filmkunstner som fra og med Sommernattens smil også var en internasjonal berømthet. I Sverige hadde han naturligvis hatt et navn lenge, men med den sterke rekken filmer som han presenterte mot slutten av 50-tallet var han brått en av filmens store menn. Ikke at problemstillingene han berørte hadde forandret seg så mye, men Bergmans evne til å destillere spørsmålene, til å la filmfortellingen gå i ett med de filosofiske betraktningene og hans evne til å få det beste ut av skuespillerne, gjorde hver ny Bergmanfilm til en begivenhet.
Sven Nykvist
Denne perioden så også et bytte av filmfotograf hos Bergman, fra Gunnar Fischer til Sven Nykvist. Nykvist hadde jobbet på deler av Gjøglernes aften, men med Jomfrukilden gjorde de en hel film sammen. Dette gjorde så sterkt inntrykk på Bergman at han hele tiden under innspillingen av sin neste film, Djevelens øye, sammenlignet Fischer med Nykvist, til deres gode samarbeid ble helt ødelagt. Den største forskjellen på de to fotografene var nok Nykvists vilje til eksperimentering, med lyssetting, ny teknikk og kreative løsninger. Dermed kunne han mye raskere tilpasse seg Bergmans ønsker underveis i innspillingen.
Kvinnene
Det var også i denne perioden at mange av kvinnene som skulle prege hans senere filmer kom inn i hans liv, som Eva Dahlbeck, Ingrid Thulin, Bibi Andersson og Liv Ullmann. Disse fire, sammen med den allerede etablerte Bergman-stjernen Harriet Andersson, skulle danne stammen i hans besetning og gang på gang gjøre Bergmans kvinneskikkelser til noe helt ekstra. Allerede i 1954 uttalte Bergman at han «Lenge hadde følt en viss uvilje mot å fortelle historier på film». Ikke fordi han fant det å fortelle forkastelig, men fordi han så på filmens krav til dramatikk som dens forbannelse. Noe som hindret ham i å konsentrere seg om de viktige aspektene ved film som kunstverk. Etterhvert som han fikk mer spillerom når det gjaldt utformingen av sine filmer, ser vi at i denne perioden blir det mindre og mindre plass til den ytre historien og mer fokus kommer på personene, dialogen og den enkelte scene som en lukket enhet.
Religiøse funderinger
Bergman hevder selv at han gjorde seg ferdig med sine religiøse funderinger på Nattverdsgjestene, men elementer av tro/tvil diskusjonen ser vi ligge under mange av hans senere filmer også. Selv om de nå tar form av moralske spørsmål, eller den interne kampen med de mørke sidene i sin egen personlighet. Nå strever menneskene med store spørsmål omkring tilværelsens meningsløshet, ondskapens vesen, identitet, irrasjonelt begjær og kunstnerens betydning. I stramt sort/hvit utforsker han her ofte karrige landskaper, gjerne på hans nye hjem Färö, som bilder på karakterenes isolasjon og indre tilstander. I andre hender kunne dette lett ha blitt grunne amatørpsykologiske funderinger, men Bergman har en fantastisk evne til å bore i dypet, gå inn til kjernen i de spørsmål menneskeheten alltid har slitt med. Om han ikke alltid kommer opp med fasiten, så er bare det å komme i berøring med disse spørsmålene en så stor berikelse at vi går fra disse filmene som bedre og klokere mennesker. Det må vel være kjennetegnet på en stor filmkunstner.
