Hva er stumfilm?
Stumfilmperioden sto for mange av de vakreste og mest innovative verkene i filmhistorien.
Sist endret 3. juni 2021
Sunrise (F.W. Murnau, 1927)
Stumfilm er film uten innspilt lyd, og dermed også uten hørbar dialog. Stumfilmens storhetsperiode varte fra filmmediets gjennombrudd i 1895 til slutten av 1920-tallet, da lydfilmen kom. Stumfilmen kjennetegnes ved at deler av fortellingen, blant annet replikkene, blir formidlet gjennom tekstplakater på lerretet, såkalte «mellomtekster».
Stumfilmmusikk
Stumfilmvisninger var sjeldent stumme, for det var vanlig å tonesette filmene med live-musikk i kinosalen. Pianister, organister og orkestre spilte musikk som akkompagnerte handlingen på lerretet. Stumfilmen var på denne tiden en viktig kilde til arbeid for mange orkestermusikere i USA. Komposisjonene varierte fra noteark til ren improvisasjon. Det ble i mange tilfeller skrevet originalmusikk til filmene, men få slike noteark har overlevd. Stumfilmmusikken kunne være original, arrangementer av allerede eksisterende musikkstykker, eller en kombinasjon.
En innovativ storhetstid
Årene mellom 1910 og 1930, da stumfilmperioden gikk mot slutten, regnes som en svært fruktbar og innovativ periode for filmmediet. Den klassiske Hollywood-filmen hadde sin opprinnelse i disse årene, mens fransk impresjonisme, tysk ekspresjonisme og sovjetmontasjen etablerte seg i Europa.
Mannen med filmkameraet (Dziga Vertov, 1929)
Den filmhistoriske innflytelsen fra mange av filmskaperne i denne perioden, slik som Sergej Eisenstein og Friedrich Wilhelm «F.W.» Murnau, kan ikke undervurderes. De var tidlige eksponenter for fortellende film, etter begynnende år der tekniske og kunstneriske innovatører hadde eksperimentert med filmmediets muligheter.
De første filmstjernene
Stumfilmæraen bragte med seg de første filmstjernene, for eksempel Charlie Chaplin, Laurel og Hardy, Harold Lloyd og Buster Keaton. Enkelte skuespillere fortsatte sine karrierer etter at lydfilmen fortrengte stumfilmen i slutten av 1920-årene, andre ikke.
Buster Keaton i Generalen (1926).
Musikalkomedien Singin’ in the Rain (1952) handler blant annet om denne vanskelige overgangen for mange Hollywood-skuespillere.
Stumfilmens arv
Årlig arrangeres det stumfilmfestivaler rundt om i verden, som i Pordenone og San Francisco, og flere større filmfestivaler har et stort repertoar av stumfilm i programmet. I Bologna vises det hvert år nyrestaurert stumfilm under festivalen Il Cinema Ritrovato og i Norge arrangerer både Tromsø Internasjonale Filmfestival og Cinemateket i Oslo stumfilmfestivaler. Jevnlig vises det også stumfilm på alle de norske cinematekene.
Det har blitt laget enkelte pastisjer i nyere tid som per definisjon er å regne som «stumfilm». Eksempler på dette er The Artist (2011), som vant Oscar for Beste film.
Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av denne artikkelen.