Hollywoods gullstandard

Hva har 30-talls-gangsterfilmen Scarface, screwball-komedien Bringing up Baby (1938), film noir-klassikeren The Big Sleep (1946), Marilyn Monroe-musikalen Gentlemen Prefer Blondes (1953), og western-filmen Rio Bravo fra 1959 til felles? Utover å være glitrende gode Hollywood-filmer med store stjerner på rollelistene, og noe av det ypperste i hver sin sjanger, er de faktisk alle regissert av en og samme mann. Han het Howard Hawks og var «probably the most typical American director of all», ifølge sin yngre kollega Peter Bogdanovich.

Howard Hawks regisserte filmer fra 1926 til utpå 70-tallet, i perioder én film i året, noen år til og med flere. Han var meget allsidig og innom de aller fleste sjangere i løpet av karrieren. Filmene hans var som regel store publikumssuksesser da de kom, likevel ble han ikke en kritikerfavoritt før seint i karrieren. Oscar-statuetter er ikke alt, men i Hawks’ tilfelle er The Academys avgjørelser en interessant målestokk: Kun én av hans filmer (Sergeant York, 1941) ble nominert til pris – og vant ikke – men allikevel mottok han en høythengende æres-Oscar i 1974, etter å ha blitt løftet opp og fram av Cahiers du cinéma og Nouvelle vague-bevegelsen først, og en generasjon av yngre regissører, som tidligere nevnte Bogdanovich, senere.

En forklaring på dette misforholdet kan være at Hawks i USA først gjerne ble sett på mer som en solid håndverker enn en auteur og filmkunstner. I intervjuer underbygger han gjerne denne oppfatningen selv med anekdoter om hvordan han skal ha instruert både skuespillere som John Wayne og kameramenn med varianter av replikker som: «If you can make two good scenes and not annoy the audience for the rest of the film, you’ll be a star».

Historiefortelleren

Idealet var en rettfram, no-nonsense, effektivt fortalt historie. Fokuset ligger på fortelling, karakterer og dialog mer enn en iøynefallende og lett gjenkjennelig visuell stil med fancy lyssetting og foto. Kamerabevegelsene er enkle, men skuespillernes handlinger i rammen kan være komplekse. Hawks er ikke så interessert i nærbilder, for der er ikke bevegelse og samhandling mulig. Karakterer som snakker sammen er ofte i samme bilde for å utnytte samspillet optimalt. Hawks leker dessuten ofte med dybde og lar små sidehistorier utfolde seg i bakgrunnen.

Hawks visste at filmene hans var helt avhengige av de aller beste skuespillerprestasjonene, og han gjorde alt for å presse mest mulig ut av hver Hollywood-stjerne han fikk tak i. Karakterene ble tilpasset skuespillernes styrker og personlige trekk, og noen ganger gikk tilpassingen også den andre veien: Hawks kunne for eksempel gi skuespillerne en måte å gå på, en gest eller et uttrykk som de ville bruke om igjen senere i karrieren.

Drivende dialog

Nesten hver scene i manus ble omskrevet, og dialogen fortløpende endret, på sett. Fokuset på tale og lyd ble Hawks signatur mer enn noen visuelle komponenter var det. Han var veldig opptatt av språk og smarte replikker, men også av farten på dialogen. Påstanden hans var at lydfilmen hadde sakket tempoet på filmen betydelig fordi man plutselig måtte få med seg alt karakterene sa, i stedet for å bare tyde reaksjonene og ansiktsuttrykkene deres.

En teknikk for å få opp tempoet igjen var rask og overlappende dialog, som ble et sjangertrekk spesielt i screwball-komedien, men som også dukker opp i andre sjangere. Ved å la replikker begynne og slutte med uviktige fyll-ord, kunne karakterene avbryte hverandre som i naturlig tale uten at publikum gikk glipp av vesentlig informasjon. I tillegg til at karakterene snakket i munnen på hverandre kontinuerlig, holdt også dialogen et ekstremt høyt tempo. I His Girl Friday er de visstnok oppe i rundt 240 ord i minuttet, som er omtrent det dobbelte av vanlig tale. Teknikken var en av regissørens genistreker, og ble ofte brukt for komisk effekt.

Macho menn og kvinnene som kan målbinde dem

Selv om mange av Hawks filmer er komedier og lette sjangerfilmer, er den underliggende tematikken ofte seriøs. Profesjonalitet og lojalitet, pliktfølelse og idealisme går igjen i mange av filmene. Å være god – kanskje mer i betydning dyktig enn moralsk – er et vesentlig trekk ved de fleste protagonistene.

Et tilbakevendende motiv er vennskap mellom menn, gjerne menn som starter som rivaler eller fiender og som så ender opp med å respektere og beundre hverandre, som i Rio Bravo, Sergeant York og Only Angels Have Wings. Filmene utspiller seg ofte i tradisjonelt maskuline miljøer, på øde flyplasser, ute i ørkenen, i avisredaksjoner, i krigssoner eller blant gangstere.

De heltinnene som skal kunne hevde seg der må være minst like tøffe som mennene, og Hawks har en god del av dem. Kvinnerollene hans er ofte overraskende interessante for sin tid, usentimentale og rappkjeftede, såpass at en «hawksian woman» er blitt en arketyp i filmvitenskapen. Kroneksemplet er Lauren Bacalls karakterer i To Have and Have Not og The Big Sleep, eller Katherine Hepburn i Bringing up Baby.

Men også filmer som balanserer ytterst på grensen av hva som er innafor i dag, som Gentlemen Prefer Blondes, hvor pupper og babystemme er viktige ingredienser, handler ved nærmere ettersyn om to utspekulerte, taleføre, og på sin måte dyktige kvinner, og vennskapet dem imellom. Og i andre filmer igjen, som Man’s Favourite Sport? (1964) eller I Was a Male War Bride (1949), er reversering av tradisjonelle kjønnsroller og menn i kvinneklær kilde til komikk.

Gentlemen prefer Hawks

Howard Hawks var ikke bare regissør, han var også produsent og skrev mange manus selv,gjerne i samarbeid med vennene Hemingway og Faulkner. I tillegg var han flyver, krigsveteran, gambler og skrønemaker, og fant opp mange historier, både til filmer og om seg selv. Han framstilles gjerne som ganske macho, med en personlighet som matchet registilen: upretensiøs og liketil, profesjonell og idealistisk, fokusert på fart og effektivitet, samarbeid og improvisasjon.

Howard Hawks er kanskje fortsatt ikke blant de aller mest kjente regissørnavnene, men filmene hans har vist seg å ha energi, humor og bestandighet som få andre. Innflytelsen på senere filmskapere er stor: Robert Altman benyttet Hawks dialogteknikk i filmer som M*A*S*H (1970) og Nashville (1975). Peter Bogdanovich laget i 1972 What’s Up, Doc?, en nyinnspilling av Bringing Up Baby, og Scarface-remaken til Brian de Palma er idag mer kjent enn originalen. Godard, Fassbinder, Scorsese og Tarantino er blant de mangeregissørene som er Hawks-beundrere.

Vi viser ti filmer av Howard Hawks i januar og februar. Les om dem her.