Wisemans metode

Ex Libris: New York Public Library er Wisemans hittil siste film. Denne tre timer og sytten minutter lange filmen om det offentlige biblioteket i New York hadde premiere på filmfestivalen i Venezia i september i fjor, og fikk fantastisk mottakelse: Time Outs anmelder sa at filmen fikk ham til å «gråte av glede», mens Hollywood Reporter slo fast at Frederick Wiseman «drar tilskueren opp til et intellektuelt nivå som få andre filmskapere tør å nærme seg.»

Portrett av en institusjon

Ex Libris fokuserer ikke på bestemte personer eller et bestemt handlingsforløp. Det er et portrett av en institusjon. Det er en stor, kompleks, levende og veldig inspirerende film bestående av nøye utvalgte scener fra livet på biblioteket, «som utspiller seg som en samling kortfilmer» (The Guardian). På denne måten føyer Ex Libris seg inn i rekken av filmer som utgjør Wisemans store filmprosjekt: Han lager filmer om institusjoner. Sykehus, skoler, rettssaler, militærforlegninger, sosialkontor, universiteter, museum, konserthaller. Mange av filmene er veldig lange – Near Death er en seks timer lang dokumentar om døende pasienter på Beth Israel-sykehuset i Boston, At Berkeley er fire uforglemmelige timer fra Berkeley-universitetet i California.

Engasjerende

Det er ikke vanskelig å forstå at mange blir bleke ved tanken på å skulle se en fire timer lang film om en offentlig institusjon. Men det som er både overraskende og oppsiktsvekkende med filmene til Frederick Wiseman er hvor engasjerende og lærerike de er. Nettopp fordi han tar seg tid, får du et innblikk i livet på disse institusjonene som er helt unikt. I begynnelsen av At Berkeley får vi en lengre utlegning om den økonomiske situasjonen ved universitetet. Denne scenen ville aldri blitt med i en tradisjonell dokumentarfilm. Men Wiseman lar scenen spille seg ut, og vi får dermed høre et helt resonnement uten avbrudd, og slik skaper han både interesse og innlevelse på en måte som vi ikke er vant til. Frederick Wiseman tar subjektene sine på alvor, og lar dem snakke ut. Dermed føler vi at han tar oss på alvor som tilskuere også.

Wisemans metode

Det mest påfallende trekket ved Wisemans filmer, er at de fremstår som «rene», observerende filmer. Wiseman bruker overhodet ikke tradisjonelle journalistiske virkemidler som fortellerstemmer, intervjuer og musikk, i stedet registrerer kameraet hans tilsynelatende nøytralt de situasjonene som utspiller seg. Selv er ikke Wiseman glad i betegnelsen «observerende» (og enda mindre  begrepet «flue på veggen»), og understreker at filmene er noe han skaper i klipperommet, basert på råmateriale fra virkeligheten. «Målet er at filmen skal være mer som en visuell roman enn en journalistisk reportasje,» sier han selv.

En kunstner

«Mr. Wiseman is an artist.,» skriver A.O. Scott i New York Times. «His shots are carefully composed and painstakingly edited into assemblages that reveal the layers and patterns of experience. His movies are not raw transcripts of reality, but artifacts and represen- tations, at once abstract and laden with con- tent. You can’t rush through them because the usual temporal maps – the ingrained ideas of structure and sequence that guide you through stories – are unavailable. You don’t know what will happen next, which means you have to give the totality of your eyes, ears and mind to what is happening right now.»

Wisemans metode

Wisemans metode er også utradisjonell i forhold til mer ordinære dokumentarfilmer, som ofte baserer seg på manuskripter som er ferdige før filmen er spilt inn. Wiseman forteller at han gjør minst mulig research før innspillingen starter, og at han i stedet utforsker stedene han lager film om mens han filmer. «Det er alltid et eventyr å lage en film,» sier han.

Wiseman bruker lang tid i klipperommet, og han klipper filmene selv («Jeg ville aldri delegert en så viktig jobb til en annen»). Han jobber mye med komposisjon, og filmene har en rytme som gir dem driv, og en nerve som gjør dem engasjerende. Det er aldri vanskelig å la seg rive med og fortape seg i de universene han portretterer.

Debut

Frederick Wiseman debuterte med en film fra et fengsel for psykiatriske pasienter i Bridgewater, Massachusetts, i 1967. Titicut Follies er nå en av de store dokumentarfilmklassikerne, men denne sjokkerende filmen om hvordan de innsatte i fengselet ble behandlet, ble ikke vist offentlig før i 1991, fire år etter at fengslet ble stengt. «What sticks, what really hurts,» skrev The New Republic om filmen, «is the sight of human life made cheap and betrayed. We see men needlessly stripped bare, insulted, herded about callously, mocked, taunted. We see them ignored or locked interminably in cells. We hear the craziness in the air, the sudden outbursts, the quieter but stronger undertow of irrational noise that any doctor who has worked under such circumstances can only take for so long.»

Enestående innblikk

Mange av Wisemans filmer kan fra utsiden fremstå som filmer om sosiale problemer: Welfare, Public Housing, Multi Handicapped, Domestic Violence, Juvenile Court. Men han har også laget et stort antall filmer som ikke er primært problemorienterte; filmer fra veddeløpsbaner, dyrehager, teatre, Parisballetten, strippeklubben Crazy Horse, fra boksemiljø og fra skibakken i Aspen. Filmene han har laget fra kreative miljøer som Parisoperaen (La danse: Le Ballet de l’Opera de Paris), National Gallery i London (National Gallery) og den nye filmen fra New York Public Library (Ex Libris) er fantastisk inspirerende, og gir oss et helt enestående innblikk i det indre livet til disse kulturinstitusjonene. «I think it’s as important to document kindness, civility and generousity of spirit, as it is to show cruelty, banality and indifference,» sa Wiseman da han mottok æres-Oscar høsten 2016.

Om utvalget

Frederick Wiseman har en betydelig produksjon bak seg; han har laget over førti lange dokumentarfilmer, og mange av dem er blant de beste dokumentarfilmene som er laget. Vi burde selvsagt vist alle sammen, men det kan vi av praktiske grunner ikke gjøre. Vårt utvalg er begrenset av tilgjengelighet (mange av filmene finnes kun på DVD eller det gamle 16mm-formatet), og derfor er det et tidsmessig hull i vår serie: Vi viser Wisemans to første filmer, Titicut Follies og High School, og så tar vi et digert sprang over store deler av karrieren hans, og viser fem filmer fra det siste tiåret. Vi skulle gjerne vist viktige verker fra 70-, 80-, og 90- tallet, som Hospital, Juvenile Court, Welfare, Near Death, Central Park og Domestic Violence, men når det er sagt, så viser vi sju fantastiske og på hver sin måte uforglemmelige filmer. Når vi nå viser et utvalg av Wisemans filmer på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, er dette den første store presentasjonen av Wisemans filmer i Norge. Det er på høy tid.