Fortelleren

Fra debuten The Cars That Ate Paris i 1974, ble Weir en av de toneangivende australske regis­sørene, og fulgte opp med Picnic at Hanging Rock og Den siste bølgen. Disse filmene blander genre, er løse i formen, eksperimenterer med bruk av ulike teknikker, de er ambivalente og åpne. De skaper en atmosfære som fascinerer og tiltrekker, men vanskelig lar seg forstå rasjonelt og logisk.

Gallipoli og Brennpunkt Djakarta er mer konvensjonelle narrativt sett, men like fullt fengslende dramaer som peker fremover mot Weirs neste veivalg: USA, Hollywood og muligheten til å kunne nå et størst mulig publikum. Weir har en glitrende genreforståelse, samtidig som han jobber veldig intuitivt og alltid har fulgt sine egne individualistiske impulser. De amerikanske produksjonene, som Vitne til mord, Dead Poets Society, The Truman Show og Master and Commander, er alle preget av at han forholder seg til genrekonvensjonene, samtidig som han tøyer dem. Weir har flere ganger uttalt at han først og fremst er en historieforteller.

I Weirs filmer finner vi komplekse, fler­dimensjonale, sårbare karakterer. Ofte skildrer Weir en indre kamp hvor karakterene sliter med ønsker, drømmer og lengsler som ikke kan realiseres i den virkeligheten de befinner seg i. Det som hindrer dem er gjerne systemet eller samfunnet de er en del av. Men noen ganger kommer Weirs karakterer seg et steg videre: Iblant lar han dem ta et skritt inn i en annen og gjerne ukjent, både for oss og for dem, retning. Han antyder at det finnes andre virkeligheter, alternative virkeligheter, forstått som et potensiale og en mulighet til endring.

I 2022 fikk Weir en ærespris fra Oscar-akademiet, i mars kunngjorde han at han pensjonerer seg. Vi takker ham for filmhistoriene han har gitt oss.

Her finner du oversikt over alle filmene i Peter Weir-serien.