Finkalibrering av det absurde!

Bent Hamer er utdannet ved universitetet i Stockholm og på Stockholms filmskole, men selv sier han at det er kortfilmene som var filmopplæringen hans. Her brukte han tid på å utvikle sitt eget filmspråk, hvor den lett absurde humoren står sentralt. Klassisk i så måte er Bare kødd (1995), hvor noen ubehagelige unge gutter bestemmer seg for å tulle med en gammel dame (glitrende spilt av Edith Carlmar), bare for å erfare at det er noen som er bedre enn dem til å kødde. Humoren og den uventede vendingen filmen tar skulle bli noe av et varemerke for spillefilmene hans.

Om å bryte rutiner

Bent Hamers snedige antydninger til samfunnskritikk tar form av en mild ironisering over ­byråkrati­sering­­en i statlige virksomheter, hvor institusjonene utvikler tilsynelatende rasjonelle styringsmekanismer uten å innse hvor absurde disse kan virke fra utsiden. Dette kan sees i sin ytterste konsekvens hos rasjonaliseringsekspertene i Salmer fra kjøkkenet, men ligger under som en rød tråd i alle hans filmer. Vi finner NSB i O’Horten og justervesenet i 1001 gram, men Hamers kritikk gjøres med en behersket underfundighet som gjerne speiles av karakterene han befolker filmene med, en brokete forsamling mennesker hvis liv gjerne er blitt kontrollert gjennom tryggheten rutinen kan gi. Når så denne rutinen motvillig må brytes, enten det nå er introduksjonen av en ukjent sønn, en observatør i kjøkkenet, elskerinnens konfrontasjon med kona eller bare det å gå av med pensjon, blir livet uforutsigbart og tar gjerne helt nye vendinger. Aner vi her Hamers stille antydning om et livssyn, en forsiktig påpekning av farene ved å bli en frivillig fange av rutinen mens livet passerer forbi?

Full kontroll

At man hos Hamer finner en såpass entydig stil og stemme, kommer som et naturlig resultat av hans fulle kontroll over egne produksjoner. Der vi i Norge de siste tiårene har sett fremveksten av det klassiske produksjonstriangelet, hvor manusforfatter, produsent og regissør gjør hver sin del av jobben, med det resultat at filmen gjerne blir et kompromiss mellom tre sterke viljer, fyller Hamer alle disse tre rollene selv. Som grunnlegger og eier av produksjonsselskapet BulBul Film (flere av kortfilmene ble produsert av hans forrige selskap – Odyssé Film) går det mye tid til å skaffe finansiering, noe som gjør at Hamers filmproduksjon blir noe sparsom, gjennomsnittlig tar det tre år mellom hver film. Unntaket var Factotum, hvor Hamer ønsket å spille inn Bukowskis roman i USA på originalspråket, så der allierte han seg med Jim Stark – produsent for blant andre Jim Jarmush og Gregg Araki. Likevel ble det såpass tungt å skaffe penger i USA at man måtte se til norske og andre europeiske/japanske kilder for å få filmen realisert, med det resultat at også Factotum regnes som en norsk film.

En annen utfordring kom her av at han skulle forholde seg til en annens visjon, i dette tilfellet Charles Bukowski og hans inngående beskrivelse av livet på utsiden av det store felleskapet. Filmen er hovedsakelig basert på boka ved sammen navn, som Jim Stark skaffet rettighetene til når deres opprinnelige førstevalg, Post Office, ikke var ledig (samt episoder hentet fra tre andre Bukowski-bøker). Men det skulle ikke bli siste gang Hamer vendte seg mot en etablert forfatter for inspirasjon, i både Hjem til jul (noveller av Levi Henriksen) og hans nye film, The Middle Man (Lars Saabye Christensen), gjør han det samme. Likevel har Hamer en evne til å gjøre stoffet til sitt eget, til å balansere forfatterens stemme mot sin egen. En Hamer-film er en Hamer-film uansett utgangspunkt.

Musikalske tema

Hvordan Hamer bruker musikk i sine filmer, er også noe man bør merke seg, fra Fläskkvartetten i Eggs og En dag til i solen, til Kristin Ambjørnsen i Factotum, Hans Mathisen i Salmer fra kjøkkenet og Kaada i resten av filmografien. Det er alltid passende, alltid stemningsskapende og aldri for mye. Små melodiske tema brukes til å underbygge karakterene og historien, og det er ingen redsel for stillhet. Et godt eksempel på hvordan Hamer tenker musikk finner vi i En dag til i solen, hvor vuggevisen «Blåmann, Blåmann» får en helt ny og langt mørkere betydning når sjømannskollega William bruker den til å rede grunnen for et overgrep på hovedpersonen Almar, og sangen må ha satt seg i underbevisstheten til Almar når han så senere tyr til den når han skal demonstrere norsk sang for sin kjære. Et annet eksempel er Kaadas nydelige tema i åpningen av O’Horten, hvor vi farer over en snødekt Hardangervidde med kamera i front på Bergenstoget – en kortfilm eller musikkvideo i seg selv. Kristin Ambjørnsen fikk Kanonprisen ved Kosmorama i 2006 for sin musikk til Factotum, hvor særlig sangen «Slow Day» er et ypperlig eksempel på en vellykket melodisetting til et dikt, i dette tilfellet «Wind the Clock» av Bukowski (fra samlingen What Matters Most is How Well You Walk Through the Fire). En perfekt oppsummering av Factotums gjennomgående tematisering av hverdagens repetisjon og kjedsomhet, hvor løsningen kun finnes i alkoholen. Så gjenstår det å høre hvordan en mer klassisk Hollywood-komponist passer til Hamers univers, når Jonathan Goldsmith skal sette musikk til The Middle Man.