Filmkunstens fantomer

Sergej Parajanov (Sarkis Paradjanian) ble født av armenske foreldre i Tblisi, Georgia i 1924. Etter studier i Moskva ble han ansett som en «ufarlig» regissør, helt til han i 1964 laget det rike, poetiske mesterverket Fortidens skygger.

Å si at Fortidens skygger bryter med alle filmens tradisjonelle narrative koder og representasjonssystemer er en underdrivelse. Kritikere tok hyppig i bruk adjektiver som «hallusinatorisk», «berusende» og «delirisk» for å beskrive den. Parajanovs bevisste estetiske strategi var å utfordre og utforske konvensjonene omkring det filmatiske roms natur og forholdet mellom tilskuer og lerret.

Fortidens skygger var blant de første filmene i en ny tendens blant unge sovjetiske filmarbeidere – fra tidlig på1960-tallet ble de mest interessante sovjetiske filmene produsert i de regionale studioene, spesielt i Ukraina og Georgia. Disse filmene skildret lokal historie, folklore, tradisjoner, myter og religion. Man begynte å lage filmer der form og innhold ikke lenger bar preg av den rådende sosialrealismen; måten filmen ble fortalt på var viktigere enn selve handlingen.

Ideologiske problemer

Fortidens skygger mottok priser og fikk inter­nasjonal anerkjennelse, men myndighetene i Moskva var kritiske. Filmens vektlegging av etniske elementer ble tolket som opprørsk, ukrainsk nasjonalisme og filmens «formalisme» ble sett på som motvilje mot den offisielle sovjetiske sosialrealistiske estetikken. Det ble lagt hindringer i veien for kinovisninger fra Sovkino-representanter. Parajanov ble personlig angrepet av parti­sekretæren for å ha «ideologiske problemer», og ble nektet utreise til de mange internasjonale filmfestivalene som inviterte ham. I de ti årene som fulgte fikk han refusert ti av sine manuskripter, og måtte ta jobb som manusassistent og skuespiller i andre regissørers filmer.

Et prosjekt slapp riktignok igjennom. Granateplenes farge ble produsert i Armenia, Georgia og Aserbajdsjan i 1969. De sovjetiske myndighetene reagerte imidlertid også negativt på denne «formalistiske og lite sosialistiske» filmen. Den ble lenge nektet vist, og kom først i begrenset kinodistribusjon tidlig på 1970-tallet – klippet om og forkortet av regissøren Sergej Jutkevitsj uten Parajanovs godkjennelse.

Parajanov hentet inspirasjon fra armenske ikoner, persiske tepper og kunst fra hele den kaukasiske regionen til Granateplenes farge, et abstrakt og sanselig kunstverk av en film, av mange i dag regnet som Parajanovs hovedverk. Objekter og personer er tablåaktig avbildet, perspektivene er forflatet. Mange av scenene er modellert etter folkelige maske- og mimetradisjoner. Lyden er konsekvent adskilt fra bildene, det er ingen synkron dialog. Tematisk er hovedvekten lagt på dualitetene hellig/verdslig og kvinne/mann. Dette understrekes ved at filmens mannlige og kvinnelige elskende spilles av samme person, Sofiko Chiaureli.

I 1973 sendte Parajanov et langt telegram til den sovjetiske filmministeren, der han protesterte mot forfølgelsen av opposisjonelle og kunstnere i landet. To dager senere, 17. desember, ble han arrestert. Etter en forvirrende rettsak, der også anklager om oppbevaring av pornografi, valutaspekulasjon og homoseksualitet ble trukket inn, ble han i 1974 dømt til fem års fengsel – for svartebørshandel med kunstgjenstander. Etter en internasjonal kampanje som involverte størrelser som Truffaut, Buñuel, Pasolini og Antonioni, ble han løslatt i 1977.

Poetiske tablåer

Etter dette ble han lenge nektet å arbeide i filmindustrien. Først i 1984 kom Legenden om Surams festning. Som i sine tidligere filmer forteller Parajanov i nesten uhørt vakre tablåer, noen ganger er det episoder som driver handlingen framover, av og til rent poetiske innskudd, ofte med sterk billedsymbolikk. Flere sider ved Legenden om Surams festning er knyttet til middelalderens ikoner, ikke minst billedkomposisjonen, der helheten er viktigst. Det er ingen «skuespillernes film», men en film der ansikter, steder og bevegelse mikses sammen av Parajanov (og manusmedarbeider Dodo Abashidze) for å hylle den nasjonale kulturarven. Hele filmen ble tatt opp på location, og anakronismene som man tror har sneket seg inn (f.eks. olje-tankere i bakgrunnen på havnen i Gulansharo) er plassert der for å vise båndene mellom fortid og nåtiden.

I 1988 kom det som skulle bli Parajanovs siste film, Ashik Kerib, et romantisk drama basert på et dikt. Dette er også en episodisk film med vakre tablåer, men her er mer humor og ømhet, som når den omvandrende sangeren forsøker å skape seg et navn godt nok til å fortjene sin elskede. Sergej Parajanov rakk aldri å gjøre ferdig sin neste film The Confession (Khostovanank) før han døde i 1990. Men mye av det han rakk å filme kan man se i Vartanovs utmerkede dokumentar Parajanov: The Last Spring.

Mikhail Vartanov

Vartanov var en av Parajanovs nære venner og i sin debutfilm, The Color of Armenian Land, besøker han settet når Parajanov spiller inn Granateplenes farge. Han fanget unike bilder av en mester i arbeid, men dessverre var det en av grunnene til at filmen ble stanset. «Klipp ut bildene av Parajanov og Minas Avetisjan!» var beskjeden Vartanov fikk. Da han sa nei ble filmen nektet vist, og Vartanov selv fikk store vansker med å få gjøre nye prosjekter.

Virkelig store problemer fikk han da han kjempet for å få satt fri Parajanov fra fengsel – da mistet han jobben på Armenias eneste filmstudio og var i praksis ute av stand til å forsørge seg. Hjelpen kom fra to gode venner fra regissørstudioene, Artavazd Peleshian og Gennadi Melkonian, som ansatte ham som fotograf (og ukreditert manusforfatter) på filmene sine, hvorav flere har blitt klassikere i den armensk-sovjetiske filmhistorien, som Seasons (1975) og The Mulberry Tree (1980). Først i 1984, samme år som Parajanov, fikk Vartanov vende tilbake til regiyrket, og med sedvanlig mot tok han opp kontroversielle tema, som Stalins forbrytelser i Erased Faces (1987). Sin aller siste film lagde han utenfor studiosystemet, Parajanov: The Last Spring (1992), og det ble en film det russiske filmakademiet belønnet ham med en pris for. Med denne filmen under armen forlot han sitt hjemland i 1993 og bosatte seg i USA.

I forkant av forestillingen Fortidens skygger 7. mai blir det møte med Martiros Vartanov og visning av hans kortfilm Our Turn (3 min, 2020) og til forestillingen Granateplenes farge 8. mai blir det en innledning av Martiros Vartanov og visning av hans kortfilmer The Last Film (3 min, 2014) og The Ressurection of Sayat Nova (3 min).

Her finner du oversikt over alle filmene i serien.