Filmer om kjærlighet og anarki
I 1977 ble Lina Wertmüller (1928-2021) historisk da hun som første kvinne noensinne ble nominert til Oscar for beste regi.
Sist endret 25. september 2023
Filmen Syv skjønnheter ble dessuten nominert i ytterligere tre kategorier – ganske spektakulært for en ikke-engelskspråklig film. Wertmüller vant riktignok ingen av prisene (John G. Avildsen tok hjem regi-statuetten for Rocky), men det var allikevel et tydelig bevis på hennes posisjon både i hjemlandet og i USA.
Særegent italiensk og allikevel internasjonalt
Filmene til Lina Wertmüller, særlig de fra 70-tallet som hun kanskje er mest kjent for, er veldig særegent italienske. Skuespillerstilen og språkbruken, problemstillingene og tematikken, locations og musikk er alt sammen typisk for Italia. Erkeitalienske gester og håndbevegelser komplementerer den tidvis uoversettelige dialogen. De italienske originaltitlene er parodisk ordrike, og alle lokale distributører gikk for kortere varianter i sine lanseringer. Noe skapte likevel gjenklang og interesse i et større internasjonalt publikum: Filmene bobler over av en universell energi og livsgnist, en overflod av påfunn og ideer, som overskrider de språklige og kulturelle fenomenene.
Debutfilmen Basiliskene (1963) foregår i Basilicata, regionen Lina Wertmüllers far kom fra. Selv var hun født i Roma – apropos lange titler var hennes fulle navn Arcangela Felice Assunta Wertmüller von Elgg Spanol von Braueich – men hun ble på en reise nysgjerrig på dette området i sør og menneskene der, som så sjelden ble framstilt på film. Hun kom rett fra jobben som regiassistent på Federico Fellinis 8 1/2, og fikk med seg flere fra crewet derfra, inkludert filmfotograf Gianni Di Venanzo. Filmmusikken sto Ennio Morricone for.
Fra Basiliskene (1963).
Basiliskene følger tre unge, retningsløse menn i en søvnig landsby. Filmen tar for seg problemstillinger som sosial mobilitet og ulikheter mellom fattig og rik, som i Italia ofte er knyttet til geografi, men er ikke en klassisk moraliserende historie om enkle kår og noble egenskaper. Den retter derimot en ganske kraftig kritikk mot sør-italienernes tiltaksløshet og mangel på gjennomføringskraft, fantastisk illustrert gjennom en lang sekvens om siestaens viktighet. Til tross for dette var Wertmüller redd for at filmens neorealistiske kvaliteter skulle føre til at hun ble oppfattet som en alvorlig filmskaper med stor sosial samvittighet, som mange i hennes generasjon, når hun helst ville være underholdende og morsom. Neste steg var derfor noen populære filmer med den unge komikeren og sangeren Rita Pavone, hvor hun også fikk brukt sin interesse for musikk. Gjennom karrieren skrev hun faktisk mengder av låttekster.
Suksess på 70-tallet
70-tallet ble Wertmüllers gullalder. Hun lanserte de forholdsvis ukjente skuespillerne Giancarlo Giannini og Mariangela Melato og gjorde dem til stjerner gjennom tre svært ulike og vellykkede filmer, Metallarbeideren Mimìs krenkede ære, Film om kjærlighet og anarki og Revet med av en uvanlig skjebne i det asurblå augusthavet, før kjempesuksessen med Syv skjønnheter.
Disse filmene er motsetningsfulle og energiske, som Wertmüller selv. Hun så ved første øyekast vennlig nok ut, om enn litt eksentrisk med sine ikoniske hvite briller (hun hadde visstnok 5000 like par), men var kjent for å ha sterk, nesten diktatorisk, autoritet på settet og teaterscenen. Hun skal ha klippet i stykker Monica Vittis kjole, påtvunget Sophia Loren timevis med tung sminke hver dag under innspillingen av Blodfeide, og bitt en mannlig skuespiller i fingeren fordi han gestikulerte på feil måte.
Mariangela Melato og Giancarlo Giannini som Salomè og Tunin i Film om kjærlighet og anarki fra 1973.
Filmene fra 70-tallet kan defineres som commedie all’italiana, men hun tøyer sjangergrensene mer enn noen andre. Filmene handler nesten alltid om politikk på ett eller annet plan, om fascisme, anarkisme og kommunisme, men de er ikke nødvendigvis politisk korrekte. De er feministiske, men handler like mye om seksualitet og makt. Forholdet mellom sør og nord, og om klasseskiller, er et tilbakevendende tema, men standpunktene kan være provoserende og uventede. Filmene er morsomme, overdådige, aggressive. Gjennomtenkte kameraplasseringer og klippestrategier, utstrakt bruk av zoom, samt fantastiske scenografier og kostymer skapt av ektemannen Enrico Job, bidro dessuten til en distinkt visuell stil.
Æres-Oscar
Utover 80-tallet og fram til 2004 fortsatte Wertmüller å lage filmer, men ingen av dem oppnådde helt samme suksess. Hennes stil, humor og samfunnsengasjement passet kanskje 70-tallets tidsånd bedre. I dag vil noen aspekter av filmene virke daterte. Kvinnerollene for eksempel, som helt klart var nyanserte og mye mer interessante enn det meste annet fra den tiden, framstår nå litt overfladiske. Og sex-scenene, som kanskje er mer frigjorte og lekne enn man hadde laget tidligere, tynges like fullt av et tradisjonelt male gaze som selv ikke Lina Wertmüller klarte å frigjøre seg fra. Allikevel oppleves filmene i hovedsak fortsatt som friske og uredde, og Wertmüller selv innehar en selvfølgelig og helt sentral plass i italiensk og internasjonal filmhistorie, noe som ble bekreftet i 2002 da hun ble tildelt en æres-Oscar for karrieren.
Filmene i serien
Vi viser Basiliskene, Metallarbeideren Mimìs krenkede ære, Film om kjærlighet og anarki, Revet med av en uvanlig skjebne i det asurblå augusthavet, Syv skjønnheter og Blodfeide.
Samarbeidspartnere
