Filmens wonderboy

Det var en gang en ung mann som ville opp og fram i verden. Han dro like godt en hvit løgn for å nå de målene han hadde satt seg. Hans store interesse var teatret, og han fikk seg sin første teaterjobb i Irland etter en bløff om sine meritter på Broadway. Etter hvert flyttet han til New York og det ble en hektisk tilværelse med teater på dagtid og radiojobbing om kvelden, og vice versa.

Invasjon fra Mars

Etter at han i 1938 hadde lagt ned all sin kraft i et etter eget utsagn heller middelmådig radiohørespill, som hadde form av en dramatisert nyhetssending om marsboere som hadde landet i New Jersey, ble han rikskjendis over natta. War Of The Worlds skremte mange nok ut på gata til at Hollywood slo på tråden og lurte på om ikke Orson Welles og hans Mercury Theater Group hadde lyst til å slå av en prat. Welles aksepterte, etter sigende fordi teatergruppa hans trengte penger til en ny oppsetning.

Resten er filmhistorie. I 1941 debuterte den 26-år gamle radio- og teatermannen med en film som over seksti år senere fremdeles opererer på de aller flestes lister som «verdens beste film». Den ennå noe valpete Orson Welles var blitt hele USAs wonderboy. Selv om det har dukket opp mange egenartede og nyskapende filmskapere i den amerikansk filmhistorien siden, er det god dekning for å si at den mest eventyrlige debuten av dem alle, det sto den sigarrøykende og rappkjeftede Orson Welles for. Når man skal oppsummere hans filmproduksjon framstår han også som en av de mest komplekse filmskaperne i sin tid.

Independent film

Selv om han i flere år arbeidet innenfor Hollywoods studiosystem, er det riktig å kalle Orson Welles for bestefaren til den amerikanske uavhengige filmen. Det var han som på 40- og 50-tallet ryddet vei for generasjoner som skulle gi begrepet «independent» innhold flere tiår senere. Det var han som i 1941 kjempet hardt for, og vant, kreativ frihet med sin debutfilm Citizen Kane – selv om det var et av de store studioene, RKO, som produserte. I Citizen Kane framstiller Orson Welles aviskongen Kane, basert på virkelighetens William Randolph Hearst, fra han med ungdommelig overmot slår seg fram i USAs medieverden, til hans forfall som ensom og bitter gammel mann. Historien om borger Kane skulle bli profetisk for filmskaper Orson Welles’ egen karriere.

Det er bør å bære, å skulle forsvare tittelen «verdens beste film». Likevel, de fleste mener Citizen Kane med letthet fortjener den, ganske enkelt fordi den er den filmen som ikke bare har lært flest regissører å fortelle en historie gjennom film, men også fordi den er en film som har lært publikum å se film. Men storsatsingen Citizen Kane, der Welles nærmest fikk frie tøyler, ble aldri en publikumssuksess. Selv om Orson Welles til stadighet nevnes som en av de viktigste og mest innflytelsesrike regissører i filmhistorien, preges hans karriere av ambisiøse og mer eller mindre uforløste prosjekter. Som den egenrådige og kompromissløse regissøren han var, ble han aldri noen venn av Hollywoods filmstudioer.

Filmens Robin Hood

Men utad, som skuespiller og celebritet, var han lenge kongen på haugen. Spesielt blant unge europeiske filmskapere som trengte et kompromissløst idol å se opp til. Orson Welles ble etter hvert en slags filmens Robin Hood, en som maskerte seg godt og røvet med seg de pengene han kunne fra Hollywood-systemet, og brukte dem på seg selv og sine venner i skogen – Europa. Men etter hvert ble han innfanget av enda en av sine rollefigurer. Nemlig Harry Lime fra den Den tredje mann. Selv om Welles sine idealistiske prosjekter stod i sterk kontrast til Limes kyniske penicillinkur, ble det vanskeligere og vanskeligere å spille dobbeltrollen som uavhengig auteur på den ene siden, og kommersiell skuespiller i filmer han ikke følte noe for på den andre siden.

Hollywood er som en klassisk dominerende far, eller en bekymret mor, mest opptatt av å opprettholde status quo. Det er symptomatisk for et system som nådeløst dreper alt det lever av – frihet og skaperevne – at det er så lite flink til å ta vare på sine beste talenter. Det var kanskje sensasjonelt at Orson Welles fikk den friheten han fikk på Citizen Kane. Men allerede med sin andre spillefilm, innspilt kun ett år etter, fikk han til gjengjeld frarøvet både frihet og kontroll. På etterarbeidet av The Magnificent Ambersons, ble han systematisk motarbeidet. Filmen ble motvillig lansert av RKO i en redusert versjon, omklippet og med nye opptak satt inn mot Welles’ sin vilje. Allerede på sin andre film hadde wonderboyen møtt sin overmann – systemet.

Orson Welles insisterte på å lage uvanlig mørke og komplekse filmer. Filmer verken datidas medier eller publikum hadde bedt om. Orson Welles var ikke en mann skapt for kompromisser. Av sine beste venner ble han karakterisert som arrogant, overambisiøs og vanskelig. Welles ble på sine gamle dager på mange måter en persona non grata, som insisterte på å lage sine personlige Shakespeare-tolkninger og andre mer eller mindre obskure filmer i Europa – både Othello, Prosessen, Falstaff og F for Fake ble laget nesten uten penger. Men Hollywood kunne ikke glemme ham som innovatøren i filmer som Citizen Kane og The Magnificent Ambersons, eller den geniale håndverkeren i filmer som Touch of Evil og Lady From Shanghai. I likhet med alle gode familier, ga de ham i 1971 plaster på såret med en Æres-Oscar. I 1985 døde han, ganske så ensom, med en rekke ufullendte filmprosjekter i kofferten.

Kampen mot systemet

Historien om Orson Welles er både et eventyr og en tragisk beretning om den ensomme, geniforklarte kunstneren. Kanskje bedre enn noen annen filmskaper anskueliggjør tilfellet Orson Welles hva det vil si å være uavhengig i et land der paradoksalt nok den individuelle friheten er en dyd. Historien om Orson Welles forteller hva det kan koste å sette seg opp mot systemet. Han hadde de beste forutsetninger for å lykkes «the american way», men endte opp som et eksempel til skrekk og advarsel for dem som ville opp og fram i Hollywood. Likevel, for alle som ser filmene hans i dag, er det lett å se at filmskaperen Orson Welles innehar kvaliteter som gjør at han fortsatt ruver som en av filmhistoriens mest interessante regissører.