Film for sansene
Fransk-vietnamesiske Tran Anh Hung har laget noen av de vakreste og mest sensuelle filmene vi kjenner – filmer fulle av farger, lukter, smaker og lyder, hvor de delikate og maleriske stemningene ofte er viktigere enn selve handlingen.
Tran Anh Hung brakdebuterte med kritiker- og publikumssuksessen Duften av grønn papaya om morgenen i 1993. Filmen vant to priser i Cannes i 1993 og ble nominert til Oscar året etter. «Et lite mirakel, og en lysstrime av håp for filmkunsten i en tid hvor vi ikke øyner alt for mange slike,» skrev en henført Harald Kolstad i Dagsavisen. «Filmen er ikke noe mer – eller noe mindre! – enn en sjeldent begavet filmkunstners drøm om en tradisjonell kultur som han uten tvil idealiserer, som han ser i den poetiske drømmens heller enn i virkelighetens lys.»
Oppfølgeren Cyclo (1995) var råere, med sin voldelige skildring av Saigons underverden, men også den var rik på delikate, innbydende stemninger. Filmen, som også var en sterkt sanselig tour-de-force i bilder og lyd, vant både Gulløven og kritiker-prisen i Venezia i 1995.
Tran Anh Hung har aldri hatt hastverk, og det tok fem år før den neste filmen kom – men det var til gjengjeld en film det var verdt å vente på. I Når solen står som høyest (2000) tok Tran oss med på en ny tur til Vietnam. Denne gangen til Hanoi, hvor vi fikk møte tre søstre og deres menn og elskere. Filmen var langt roligere i stilen enn Cyclo, men mer moderne i tematikken enn Duften av grønn papaya om morgenen. «Jeg vil at filmen skal føles som et kjærtegn,» sa Tran til den britiske avisa The Independent. «Den skal ha et mykt smil og en slags flytende følelse.»
Tran Anh Hungs Vietnam-trilogi er blant det fineste og mest filmatiske som ble laget på 90- og 00-tallet, og et enestående innblikk i livet i Vietnam fra 50-tallet fram til årtusenskiftet. Tran Anh Hung ble født i Vietnam (i 1962), men flyttet til Frankrike sammen med familien som liten, og har bodd der siden.
Etter trilogien lagde Tran film i Hong Kong, Frankrike og Japan – hvor filmatiseringen av Haruki Murakamis Norwegian Wood var et nytt høydepunkt i 2010. I vår har han hatt suksess med Pot-au-feu – veien til hjertet.
Felles for alle filmene er den sterke følelsen av sanselighet som preger den visuelle stilen. Det er sjelden at vi får en så rik fornemmelse av smaker og dufter i kinosalen som når vi ser filmene hans. Dette skyldes både de velkomponerte og tindrende klare bildene, og det minst like velkomponerte lydbildet, som kombinerer naturlige lyder av vind og regndråper med en utsøkt bruk av musikk (originalmusikk av Tôn-Thât Tiêt kombinert med alt fra Chopin til Velvet Underground).
Bildene jeg skaper er ikke vakrere enn andres. De er bare mye mer konkrete. Hvis jeg ønsker å vise de røde leppene til en kvinne som om de var en frukt, skal alle elementer rundt henne forsterke det. Jeg vil at bildene skal ha en kjødelig, sanselig kvalitet og at publikum skal ta seg tid til å la atmosfæren synke inn i seg. Tran Anh Hung