Evig fornyer

Over en periode på nesten 70 år, lagde Godard over 40 spillefilmer og en lang rekke dokumentarer og kortfilmer. Likevel var det den første perioden, årene fra 1960 til 1967, da han regisserte 15 spillefilmer i et forrykende tempo, som skapte den posisjonen han har i dag. Derfor er det 60-tallsfilmene vi fokuserer på i denne retrospektive serien.

Det betyr ikke at det han gjorde seinere var uinteressant – tvert imot. Mange mener at den seinere Godard er mer interessant, kompleks og original enn den unge Godard. Men det er ikke til å komme bort i fra at den seinere Godard opererte i filmens randsone, og det var ikke mange som så de seinere filmene hans, selv ikke i Frankrike. På 60-tallet var det derimot en begivenhet hver gang det kom en ny Godard-film. Filmene representerte noe nytt og befriende. De var lekfulle, frie, fandenivoldske, revolusjonære. De brøt alle regler for hvordan en film skulle være, og samtidig var de spekket med energi, humor og kjærlighet til film. Det gjorde Jean-Luc Godard til en av de mest imiterte og kopierte filmskaperne i historien. Fremdeles oppleves filmene som forfriskende og originale.

Paris – filmens mekka

Godard ble 91 år, og han var aktiv helt til det siste. Store deler av livet levde han som en einstøing i en liten landsby i Sveits, hvor han også vokste opp – selv om vi helst tenker på ham som en fransk film­skaper, uløselig og for alltid knyttet til filmbyen Paris.

Han var femten år gammel da han flyttet til Paris for å studere, og der fant han en boblende filmkultur, med hundrevis av kinoer. Godard begynte å vanke i miljøet rundt det franske cinemateket, der han møtte likesinnede, og filmvisningene ble ledsaget av engasjerte diskusjoner. Godard opplevde at filmkulturen i Paris ikke bare var rikholdig i form av tilgangen til film, men at det var en aktiv, intellektuell scene hvor film, litteratur og kunst ble koblet til akademiske disipliner som filosofi, sosiologi og lingvistikk. I Frankrike hadde film fra starten av blitt anerkjent som en kunstform, ikke bare en folkelig forlystelse i sirkus- eller varietétradisjonen. Chaplin og Griffith var kulturelle helter i Frankrike allerede på midten av 10-tallet.

Godard fikk seg jobb som filmkritiker, først for «La gazette du cinema», grunnlagt av Eric Rohmer, og siden for det innflytelsesrike filmtidsskriftet Cahiers du cinéma, som ble grunnlagt av André Bazin i 1951. I begynnelsen signerte han gjerne sakene sine som Hans Lucas – den tyske versjonen av Jean-Luc.

Som ung kritiker skrev han med entusiasme om filmene han likte. Han skrev gjerne om amerikansk film, som han mente ofte utnyttet filmens muligheter med større friskhet og oppfinnsomhet enn den franske filmen, som han mente var belemret med «en vag idé om satire» og «en besettelse med det som er vakkert eller pittoresk», og som derfor «neglisjerer sannhet og presisjon og risikerer å ende ingensteds.»

La nouvelle vague

I mai 1959 hadde François Truffauts På vei mot livet premiere på filmfestivalen i Cannes. På samme festival hadde en annen viktig film premiere: den mer kunstnerisk ambisiøse Hiroshima mon amour av Alain Resnais. Rett før dette hadde det kommet to filmer av Claude Chabrol: Le beau Serge (1958) og Les cousins (Fetterne, 1959). Disse fire filmene gjorde at man så omrisset til noe helt nytt – en ny bølge i fransk film. De franske nybølgeregissørene ble umiddelbart anerkjent som en ny generasjon med filmskapere, dette var ikke en etikett som ble satt på dem i ettertid. Det var heller ikke et subkulturelt fenomen; de fikk mye oppmerksomhet helt fra starten av og ble kulturelle celebriteter i Frankrike. «Det vi ser nå er et ekstraordinært fenomen, utenkelig for fem år siden,» skrev Godard. «En hel galakse av unge mennesker har gått til angrep på den franske filmens gamle Bastille. Dagens unge franske film – Resnais, Franju, Chabrol, Malle, Astruc, Rivette, Truffaut med flere – er som da Citroën lanserte forhjulsdriften: Det er eventyr, oppriktighet, mot, klarhet!»

Da Truffauts På vei mot livet ble valgt ut som den eneste franske filmen til hovedkonkurransen i Cannes, skriver Godard et triumferende og flammende innlegg der han går til angrep på de etablerte filmskaperne i Frankrike (som han navngir og ramser opp: Yves Allegret, Claude Autant-Lara, Julien Duvivier, Henri Decoin etc). «Det vi mener er dette: Kamerabevegelsene deres er stygge fordi temaene er dårlige. Skuespillerne spiller dårlig fordi dialogen er verdiløs. Kort sagt: Dere kan ikke lage god film fordi dere ikke lenger vet hva det er.» Og videre: «Filmene deres er så dårlige, estetisk og moralsk så langt fra alt vi hadde håpet på, at vi nesten skammer oss for vår kjærlighet til filmen. Vi kan ikke tilgi dere for å aldri ha filmet jenter slik vi elsker dem, gutter slik vi ser dem hver dag, foreldre slik vi avskyr eller beundrer dem, barn slik de forbløffer oss eller får oss til å trekke på skuldrene. Med andre ord: Ting slik de er. Men nå er seieren vår. Det er vi som skal til Cannes for å bevise at Frankrike ser bra ut på film. Og neste år kommer det mer av det samme: Nye, vågale, ektefølte, klarsynte, vakre filmer som nok en gang skal utklasse de konvensjonelle filmene.»

På vei mot livet gikk så hen og vant juryens Grand Prix.

Til siste åndedrag

I 1960 kom Godards egen spillefilmdebut, Til siste åndedrag, og hvilken debut – denne filmen forandret filmhistorien for alltid. «Truffauts På vei mot livet var bare en setup,» skriver Richard Brody i The New Yorker. «Til siste åndedrag var knock out’en.»

Filmen var basert på et manus Truffaut hadde skrevet i forveien, basert på en nyhetssak om en ung forbryter som hadde stjålet en diplomatbil på Gare Saint-Lazare og var på flukt fra politiet. Han ble beskrevet som «meget sjarmerende» og han var sammen med en ung amerikansk kvinne. Dette fascinerte Truffaut.

Jean-Paul Belmondo spiller hovedrollen som den kriminelle Michel: I løpet av filmens fem første minutter har han tjuvkobla og stjålet en bil og skutt en politimann, og dratt av gårde til Paris, hvor han oppsøker amerikanske Patricia – spilt av den 21 år gamle amerikanske skuespilleren Jean Seberg, som Godard hadde sett to år tidligere i en film av en av favorittregissørene hans, Otto Preminger, Bonjour tristesse. Karakteren til Seberg var ifølge Godard en direkte fortsettelse av rollen hennes i Bonjour tristesse: «Jeg kunne tatt det siste bildet i filmen til Preminger og begynt derfra, med teksten «tre år seinere».

Til siste åndedrag var en lavbudsjettsfilm, spilt inn på fire uker. Fotografen Raoul Coutard filmet med håndholdt kamera, sittende i en rullestol, ofte dyttet av Godard selv. De filmet på gata, uten å sperre av området, som man ellers ville gjort. Hvis du ser nøye etter, vil du se at forbipasserende snur seg og ser på kamera og på skuespillerne. Alt var lov – noen ganger snakker også karakterene rett til kamera. Klippestilen, med jump cuts som skaper en rykkvis bevegelse, gir filmen en hektisk, rastløs rytme, som om den ikke kan vente med å komme seg videre.  Godard viste at det var mulig å plukke opp et kamera og gå ut på gata og lage din egen film, på din egen måte.

Anna Karina

Etter dette laget Jean-Luc Godard filmer i rask rekkefølge, mange av dem med Anna Karina, som han møtte i 1960 og falt pladask for. En kvinne er en kvinne er en musikal, filmet i praktfulle farger og i bredformatet Cinemascope. Dette er en sprudlende, nyforelsket film som spretter lettbeint av gårde mens de populærkulturelle referansene spruter til alle kanter.

Den neste filmen, Leve sitt liv, er mørkere. Det er en naken, sår film i tolv stilrene tablåer, der Anna Karina spiller Nana, som prøver å finne ut av sitt liv. Dette er Godards intime og fascinerte portrett av sin kone, og domineres av nærbilder av ansiktet hennes. Filmen er som et speilbilde av stumfilmen Jeanne d’Arc av Godards store forbilde Carl Th. Dreyer. I en berømt scene går Nana på kino og ser Jeanne d’Arc mens tårene renner nedover kinnene hennes. Dette er et av de mest berømte øyeblikkene fra den nye bølgen, og i den finner vi også på en viss måte essensen av Godard: En filmkunstner som filmer sine besettelser.

Forakt

Men ekteskapet til Godard og Anna Karina var på hell. Le mépris (1963) blir av mange tolket som en film om slutten på forholdet deres. Denne gangen er det Brigitte Bardot, den gang en stor stjerne og et sexsymbol i Frankrike, som har hovedrollen. Filmen utspiller seg i svært billedskjønne omgivelser i Italia, i filmbyen Cinecittà, og på øya Capri, og handler om en manusforfatter, Paul, som skal skrive manuskriptet til en filmatisering av Odysséen, som skal regisseres av ingen ringere enn Fritz Lang (som spiller seg selv). Filmen skildrer på det aller såreste vis hvordan forholdet mellom Paul og Camille smuldrer opp. Sight & Sound har omtalt Le mépris som «the greatest work of art produced in postwar Europe», og i ettertid fremstår dette som en av Godards mest tidløse filmer, og utvilsomt en av hans største.

Produktive år

Utover 60-tallet lager Godard flere andre filmer som blir stående som høydepunkter i karrieren hans:

Outsiderbanden var egentlig en kjapp lavbudsjettsproduksjon som Godard gjorde i 1964. Dette har imidlertid blitt en av Godards mest kjente filmer, berømt for en scene hvor de tre hovedkarakterene løper gjennom Louvre, og en dansescene som har blitt imitert flere ganger, av både Hal Hartley og Quentin Tarantino, som også oppkalte produksjonsselskapet sitt, A BAND APART, etter denne filmen.

Alphaville (1965) var noe så spesielt som en science fiction-film laget som en mørk og skitten film noir-film fra 40-tallet, preget av den dystre og paranoide stemningen i flere av disse filmene. Som science fiction er den ganske primitiv, som en kynisk film noir er den veldig fascinerende, med innslag av både avantgardefilm-sekvenser og scener som oppleves som poetiske, med Anna Karina som spiller mot den gamle franske filmhelten Lemmy Caution, spilt av Eddie Constantine.

Som en av de mest prangende og direkte underholdende filmene til Godard, kan Pierrot le Fou ses som et omvendt ekko av Til siste åndedrag. Der Til siste åndedrag var en enkel lavbudsjettsfilm, var Pierrot le Fou Godards største og dyreste produksjon så langt. Der Til siste åndedrag var spilt inn i svart-hvitt, i det nesten kvadratiske normalformatet (1:1,33) var Pierrot spilt inn i strålende farger, i det brede Cinemascope-formatet. Jean-Paul Belmondo spiller hovedrollen i begge filmer, i Til siste åndedrag drar han fra rivieraen til Paris, i Pierrot drar han den andre veien, fra Paris til Middelhavet. Filmen ender med at Belmondo stropper et belte av gule og røde dynamittkubber rundt hodet sitt og sprenger seg selv i lufta. Det er på det reine at Belmondo er Godards alter ego, og det er mange som mener at denne filmen, kanskje den mest ekstravagante av 60-tallsfilmene til Godard, er svanesangen over Godard som popkulturelt ikon. Etter dette endrer Godard kurs.

Alltid kompromissløs

I filmer som La chinoise og Weekend (begge 1967) gikk Godard i en mer radikal retning – både med tanke på filmenes form, men også den politiske diskursen og viljen til å ta i bruk drøye virkemidler for å formidle sin samfunnskritikk.På slutten av 60-tallet forlot Godard filmindustrien, inspirert av maoistiske/marxistiske tanker. Han gikk inn i kollektive prosjekt og utforsket den etnografiske filmen, dessuten begynte et viktig samarbeid med hans nye kone Anne-Marie Miéville på slutten av 70-tallet. Hans kompromissløse vilje til å undersøke og eksperimentere med billedspråk, men også struktur og språk, fortsatte, og han dekonstruerte ikke bare narrasjon, men også sitt eget navn og egen posisjon. De siste tiårene var kjennetegnet av hans utforskning av den digitale filmen og filmessayet som form, i titler som Eloge de l’Amour (2001), Film Socialisme (2010) og 3D-filmen Goodbye to Language (2014).

I 2011 mottok han en ærespris fra Oscar-akademiet for det de kalte hans «lidenskapelige, konfronterende og nyskapende bidrag til filmen». I kjent stil lot Godard være å reise til USA for å motta prisen.

I 2020 beskrev filmhistorikeren David Bordwell den 89 år gamle Godard som «vår tids yngste filmskaper», men 13. september 2022 valgte Godard likevel å gå ut av tiden.