En verden i bilder

Få filmskapere er aktive når de når en slik alder, men Agnès Varda har slett ikke tenkt å roe ned. «Hvorfor pensjonere meg, motivasjonen, inspirasjon, lysten til å skape har ikke sluttet», kommenterte hun da hun holdt en Ted Talk i fjor i USA. På mange måter opplever hun et nytt gjennombrudd nå, til tross for at hun har markert seg siden hun var i 20-årene, mye takket være suksessen med Faces, Places, hennes foreløpig siste film. For mange er denne personlige dokumentaren som hun har laget sammen med gatekunstneren JR, deres første møte med Varda. De som kjenner til henne fra før, ser at den er et nytt kapittel i et langt livsverk, en film som har røtter i det hun har laget før, og som har Vardas klare, gjenkjennelige signatur.

Varda debuterte med La Pointe-Courte i 1954, en film som sees som en forløper til den franske nye bølgen. Her skildrer hun et par som besøker hans hjemsted, en liten fiskerlandsby, og Varda er like mye opptatt av å skildre fiskernes tilværelse og de utfordringene de står overfor, som krisen i parforholdet. Denne viljen til å forene perspektiver eller blande kategorier går som en rød tråd gjennom karrieren hennes. Hun har vekslet mellom fiksjonsfilm og dokumentarfilm hele veien, i spillefilmene har hun inkorporert dokumentariske elementer og i de mest personlige dokumentarene trekker hun likevel linjer til store politiske og sosiale tema (krig, fattigdom, abortkamp, kvinnefrigjøring og så videre).

Hun har også vært opptatt av å la stillbildet og det levende bildet møtes. Hun jobbet opprinnelig som fotograf, og at hun beveget seg over til film var mer en impuls enn et bevisst valg. «Tilfeldighetene har alltid vært min beste assistent.» Denne evnen til å være nysgjerrig, bli inspirert og handle deretter, har formet filmene hennes.

Mange av dokumentarene hennes kan kalles filmessays, der Varda lar tankene vandre rundt et tema. Men hun vandrer også fysisk, foretar reiser, til andre land (Cuba, Iran, USA) eller rundt om i Frankrike. En film som Mur Murs, om veggmalerier i Los Angeles, ble til da Varda gikk rundt og fotograferte veggmalerier i byen og spurte folk om de visste hvem som hadde laget dem. Hun kan også la karakterene i spillefilmene sine vandre, slik som Cleó i Cleó fra 5 til 7 som hun følger minutt for minutt der hun går gjennom Paris’ gater og venter på resultatet fra legen. Eller Mona i Vagabond, som har levd som en landstryker, og hvis liv Varda rekonstruerer gjennom menneskene som møtte henne.

Flere av filmene er portretter, hun har blant annet laget to filmer om sin filmskaper-mann, Jacques Demy som døde i 1990, en spillefilm (Lille Jacques) og en dokumentar (L’univers de Jacques Demy). Hun har portrettert gaten hun bor i og noen av menneskene som arbeider der, Dagueerotypes (1976), men også seg selv, The Beaches of Agnès, uten av man opplever henne som navlebeskuende. For Varda er en glitrende observatør. Og selv om hun lar seg lede av impulser, er det endelige produktet alltid veldig bearbeidet, slik at alt, selv de mest umake ting, sys sammen i en større sammenheng.

Varda snakker selv om cinécriture, «å skrive med film», der hun i klippefasen finner ut hvilke sammenhenger hun kan skape mellom bildene, og hvilke motiv hun kan skape i filmen. Dette gjør at filmene hennes gjerne fungerer som puslespill, som Varda inviterer deg til å være med å pusle. Når filmen er ferdig, ser du hva den forestiller, et sammensatt, men helt bilde. Og det er dette som gir den helt spesielle Varda-effekten – og som gjør at filmene hennes oppleves som usedvanlig meningsfulle.