En filmodyssé

Stanley Kubrick ble født 28. juli 1928, og vokste opp i Bronx, New York. Faren var lege, og ifølge Kubrick arvet han to lidenskaper fra ham: Sjakk og fotografering. En annen interesse i ungdommen var jazz. Kubrick utmerket seg på ingen måte på skolen, men viste interesse og anlegg for fysikk.

I 1946 begynte Stanley Kubrick, atten år gammel, å jobbe som fotograf for magasinet Look. Fem år senere, i 1951, laget han sine to første korte dokumentarfilmer: Day of the Fight og Flying Padre og i 1953 laget han The Seafarers.

Neste skritt var to selvfinansierte spillefilmer. Fear and Desire (1953) er en eksistensiell allegori, mens Killer’s Kiss (1955) er en enkel, men visuelt meget lovende film noir. Kubrick har selv beskrevet disse filmene som udramatiske og pretensiøse. På begge filmene gjorde Kubrick selv det meste av arbeidet: Han var produsent, regissør, fotograf, lyssetter og klipper.

Killer’s Kiss ble likevel en moderat suksess, og den gjorde det mulig for Kubrick å regissere sin første helstøpte, profesjonelle lavbudsjett-spillefilm. Han dannet et produksjonsselskap sammen med den uavhengige produsenten James B. Harris og med støtte fra United Artists gjorde de kriminalfilmen The Killing (1956).

I seks måneder prøvde Harris og Kubrick å få finansiert antikrigs-filmen Paths of Glory i (1957). Men ingen av Hollywood-studioene ville finansiere den; de mente den var for dyster og ukommersiell. Ting løste seg da Kirk Douglas sa seg villig til å spille hovedrollen.

Vennskapet med Douglas første også til Hollywood-produksjonen Spartacus (1960). Da filmens opprinnelige regissør ble byttet ut etter en større krangel med Douglas, insisterte han på Kubrick som ny regissør.

Lolita (1962) ble spilt inn i Storbritannia fordi det var bedre finansieringsmuligheter der, og etter påtrykk fra moralske pressgrupper i USA. Filmen ble en kommersiell suksess, og ga Kubrick økonomisk sikkerhet til å etablere seg utenfor Hollywood. Han slo seg ned for godt i Storbritannia, like utenfor London. Harris og Kubrick skilte lag, og Kubrick fortsatte å være sin egen produsent. Med økonomisk støtte fra blant annet filmselskapene MGM og Warner laget han syv filmer: Dr. Strangelove (1964), 2001 – en romodyssé (1968), A Clockwork Orange (1971), Barry Lyndon (1975), The Shining (1980), Full Metal Jacket (1987) og Eyes Wide Shut (1999).

Stor frihet

MGM og Warner ga Kubrick frie hender til å lage personlige og ukonvensjonelle filmer på store budsjetter, en frihet som ble sikret av at alle filmene hans viste seg å være lønnsomme. Fra og med Barry Lyndon mottok han millioner av dollar fra distribusjonsselskapet Warner uten å være forpliktet til å vise filmene til studiosjefene før ti dager forut for premieren.

Mange filmkritikere har hevdet at Kubrick er en svært stilistisk filmskaper. Kubrick mente selv at han var mer opptatt av innhold enn av form – dersom han måtte velge.

En filmskaper i arbeid

Kubrick var kjent for sitt nitide arbeid med hver enkelt film: Han planla filmene i månedsvis, ja årevis, og var involvert i alt fra budsjettering til tekstingen av utenlandske kopier. Alle filmene hans var basert på bøker, av høy så vel som av mer populær kvalitet. Når han hadde funnet en historie med gode filmatiske egenskaper, gikk han i gang med omfattende research. Til A Clockwork Orange gikk han for eksempel gjennom ti årganger av tre forskjellige arkitektmagasiner sammen med setdesignerne. Dette ble gjort for å finne de riktige futuristiske rekvisittene og interiørene.

Det kunne være krevende å arbeide med Kubrick. Jack Nicholson, som spilte hovedrollen i The Shining, har utdypet dette: «Stanley’s demanding. He’ll do a scene fifty times and you have to be good to do that. There are many ways to walk into a room, order breakfast or be frightened in the closet. Stanley’s approach is: how can we do it better than it’s ever been done before? It’s a big challenge. A lot of actors give him what he wants, If you don’t he’ll beat it out of you – with a velvet glove, of course». Kubrick ga likevel skuespillerne stor frihet til å eksperimentere.

Kubricks fotografbakgrunn sørget for at alle filmene hans har strålende filmfoto. Sekvenser med håndholdt kamera filmet han helst selv. Han var også en foregangsmann når det gjelder å bruke det nyeste innen tekniske hjelpemidler. Barry Lyndon ble filmet med utstyr som var så lysfølsomt at den eneste lyskilden fotografen trengte var stearinlys. The Shining var en av de første filmene der man benyttet Steadicam.

Men det var klippeprosessen som var den delen av filmproduksjonen Kubrick likte best. Klippingen ble tilpasset skuespillernes fremføring. Hvis fotografen hadde fanget noe spesielt spennende hos en skuespiller, lot Kubrick kamera dvele ved denne. Det vanlige ville være å klippe til et annet utsnitt eller et nytt bilde. Anthony Harvey, som var Kubricks klipper på Lolita og Dr. Strangelove, anså dreieboken til sistnevnte film som nærmest perfekt strukturert og gjennomarbeidet. Likevel ble filmen modifisert under klippeprosessen.

Få filmskapere har delt kritikerstandens oppfatninger slik Kubrick gjorde. Motstanderne hans kalte ham pretensiøs, rotete, kald, distansert og selvopptatt. For tilhengerne var han en unik kunstner med en personlig visjon og en briljant visuell stil; en av filmhistoriens største talenter.

Her finner du oversikt over filmene som vises.