Eleganse og autentisitet

Mange av de mest interessante britiske filmene de siste årene har vært laget av kvinnelige filmskapere, som Andrea Arnold, Lynne Ramsay, Carol Morley og Clio Barnard. Og ikke minst Joanna Hogg, med sine spillefilmer Unrelated, Archipelago, Exhibition og The Souvenir.

Fra musikkvideoer og tv-serier til spillefilm

Hogg begynte sin karriere innen reklamefotografi og lånte et Super8-kamera av filmskaperen Derek Jarman da hun ble spurt om å lage en film om en skulptør. Jarman ble en tidlig mentor for henne, og den samme filmen skulle sikre henne plass på den prestisjetunge National Film and Television School utenfor London. Etter at hun fullførte utdannelsen i 1988 med eksamensfilmen Caprice, som hadde en ukjent Tilda Swinton i hovedrollen, regisserte Hogg musikkvideoer for blant annet Alison Moyet og Johnny Thunders. Utover nittitallet jobbet hun som regissør av ulike britiske tv-serier, før hun omsider spillefilmdebuterte med Unrelated (2007) nesten 20 år etter hun gikk ut av filmskolen.

Særegen og helstøpt

Debutfilmen er påfallende moden og selvsikker, med en særegen tone og et helstøpt formspråk som også kjennetegner hennes to påfølgende filmer Archipelago (2010) og Exhibition (2013). Bildene er statiske og finurlig komponert, med sparsommelig bruk av klipp så vel som nærbilder. Likeledes gjengir lydbildet gjerne samtaler fra en observerende distanse, i tillegg til å ofte vektlegge ting som foregår utenfor bildet.

Studie av menneskelig atferd

Unrelated begynte angivelig som et selvbiografisk prosjekt, og handler om en kvinne i førtiårene på ferie med gamle venner i Toscana som finner seg mer hjemme blant deres tenåringsbarn enn med sine jevnaldrende. Som i alle Hoggs filmer tilhører karakterene den bemidlede, øvre britiske middelklassen, og framstilles ikke utelukkende som sympatiske. Likevel er ikke regissøren nødvendigvis opptatt av å utøve klassekritikk, men snarere en slags studie av menneskelig atferd.

Distansert empati gir autentisitet

Unrelated er lettere i tonen og noe mindre krevende enn kanskje spesielt Exhibition, men samtidig er det mye sårhet i relasjonene den beskriver. Med dette viser Hogg ett av sine kanskje mest unike trekk som filmskaper, nemlig kombinasjonen av empati for sine karakterer med en betraktende, fortellermessig distanse. Som igjen er med på å forsterke opplevelsen av autentisitet, noe Hogg også synes å etterstrebe ved å bruke både profesjonelle og ikke-profesjonelle skuespillere.

Innspillingssted spiller en rolle

I sin andre film Archipelago skildrer Joanna Hogg igjen en velstående gruppe briter på ferie (denne gang på øya Tresco), og igjen spiller selve innspillingsstedet en betydelig rolle. I tredjefilmen Exhibition lar hun for første gang handlingen utspille seg i London, og forteller om et middelaldrende kunstnerpar som skal flytte fra en særegen, modernistisk villa – hvilket spesielt den kvinnelige karakteren har problemer med. Selv om et hus også stod sentralt i begge de foregående filmene, er denne bygningen så vesentlig for både estetikk og tematikk i Exhibition at den nærmest er å regne som en egen karakter i filmen.

Kommunikasjon og tilhørighet

Debuten Unrelated satt for øvrig også en tematisk tone for Hoggs videre filmografi, som vel kan sies å handle om kommunikasjon mellom mennesker, og ikke minst mangel på sådan. Dette høres muligens i overkant vagt ut, da de fleste filmer i hvert fall til en viss grad handler om nettopp kommunikasjon mellom mennesker. Men i Hoggs tilfelle er det et tema hun har noe interessant å si om, i tillegg til at hun gjerne konkretiserer det med humoristisk effekt. Enten det er Anna i Unrelated som må bestige en ås for å få dekning til å ringe kjæresten som ikke ble med på ferien etter en krangel, eller D i Exhibition som ringer ektefellen gjennom husets interntelefon for å høre om han er interessert i å ha sex. Det skal imidlertid også understrekes at filmene handler om mer enn kommunikasjon alene, og da vel så mye om tilhørighet og mangel på sådan – slik førstefilmens tittel mer enn hinter om.

Sammenlignes med Michael Haneke

Selv kommuniserer ikke Hogg alt for tydelig med sine filmer, men velger isteden en utpreget subtil (og på et vis også utpreget britisk). Hennes statiske og observerende filmstil gjør at Hogg ofte sammenlignes med Michael Haneke, men jeg tør påstå at nettopp subtiliteten gjør at hun er en langt mer elegant (og spennende!) filmforteller enn den i mine øyne tidvis overtydelige østerrikeren – om man først skal sammenligne. Og ikke minst er Hoggs filmer i langt større grad preget av genuin kjærlighet til menneskene som befolker dem.

En svært original filmskaper

Vel så naturlig kan man trekke paralleller til Ozu og Antonioni, muligens også til Rohmer og Bergman. I tillegg mener jeg å se et visst slektskap med Ruben Östlund og Woody Allen, med deres utforskning av sosiale koder og ubekvemme møter mellom mennesker. Og på et vis også deres utforskning av klassetilhørighet. Men det får være nok navnedropping. For mer enn noe annet er Joanna Hogg en svært original filmskaper, med sin enestående kombinasjon av formsikker enkelhet, utstudert realisme og betraktende innlevelse.