Elefanter i rommet

Etter å ha gjort seg bemerket med en pen bunke kortfilmer (16 levende klisjeer, Fancine, Clinton the Musical, Utukt, Trøbbel), spillefilmdebuterte han i 2005 med Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta. På denne tiden hadde Haugerud også rukket å gi ut to bøker og har siden vekslet mellom litteratur, film og teater. Det haugerudske universet som disse verkene representerer er gjenkjennelig uansett form, men også stort og rikt.

Haugerud sier selv at han er en skrivende person først og fremst, men vi mener han er en av Norges aller beste regissører. Han er en mester i å få frem alt det som er så vanskelig å sette ord på. Dette skjer ikke nødvendigvis gjennom dialogen, selv om den er viktig og til tross for at filmene er fylt av mennesker som prater og diskuterer. Haugerud viser gang på gang situasjoner der teori og praksis ikke matcher, der kroppen sier noe annet enn ordene som kommer ut fra munnen, der spørsmål er ladet, blikk er unnfallende, klare svar overhøres og misforståelser florerer. Her er spenninger og floker, selvbedrag og ubehag, handlingsmønstre og overlevelsesmekanismer. Det banale vikler seg sammen med det dramatiske og de små hverdagslige detaljene veves sammen med kompliserte spørsmål.

Resultatet er morsomme, såre, kloke filmer, som også byr på mange av norsk films beste skuespillerprestasjoner, noe som vitner om hvilken strålende instruktør Haugerud er. Der humoren er tydeligere i Origamijenta og Som du ser meg, er alvoret er mer uttalt i Det er meg du vil ha og Barn. Lyset fra sjokoladefabrikken, Haugeruds splitternye og foreløpig siste film, blander dette forholdet 50/50. Med fjes vi kjenner fra de andre filmene og tematiske koblinger utgjør den på mange måter et slags midtpunkt i filmografien hans. Vi gleder oss til resten!