Egyptisk stjerne

Youssef Chahine (1926-2008) er den regissøren som for alvor gjorde egyptisk film internasjonalt anerkjent. Chahine klarte på mesterlig vis å speile det egyptiske samfunnets enorme sosiale og politiske omveltninger gjennom sine filmer, og var frem til sin død i 2008 en sterk stemme i kampen mot ekstremisme og totalitære styrer. Har du et ønske om å forstå Egypts moderne historie er Chahines filmer derfor et godt sted å begynne.

Melodrama

Debutfilmen Daddy Amin ble laget i 1950, da Egypt fortsatt var et kongedømme ledet av kong Farouk. Allerede året etter fulgte Chahine opp med Son of the Nile som høstet ros inter­nasjonalt på filmfestivalen i Cannes. Chahine er også kjent for å være mannen som oppdaget selveste Omar Sharif, og ga ham hans første skuespillerrolle i The Blazing Sun (1953). Sharif fikk senere en internasjonal karriere og er for de fleste kjent fra klassikere som Doctor Zhivago og Lawrence of Arabia. Mange av Chahines tidlige melodramaer var elsket i den arabiske regionen og reflekterte regissørens forkjærlighet for amerikanske sjangertradisjoner.

Chahines absolutte gjennombrudd kom i 1958 med filmen Cairo Station. Det sosialrealistiske dramaet som foregikk på hovedstadens togstasjon var såpass eksplisitt at filmen nesten ikke ble vist de første årene etter at den ble laget. Etter filmen skjøt Chahines karriere for alvor fart, og i løpet av de neste tiårene regisserte han filmer innenfor en rekke ulike sjangere som musikal, komedie, historiske epos og biografi.

Politiske elementer

Å se Chahines filmer er som å reise i Egypts moderne historie. 1960-tallet ble preget av regissørens tro på et politisk samarbeid mellom alle de arabisktalende landene basert på forestillingen om én arabisk nasjon med felles kultur, også kjent som den panarabiske bevegelsen. Dette ble blant annet synlig i filmer som Saladin (1963), som tok for seg sultanen Saladins kamp under det tredje korstoget mot Jerusalem i det 12. århundret. Filmen fungerte som et bilde på Egypts president Gamal Abdel Nasser og hans politikk. Å bruke historiske hendelser til å belyse samtiden var noe Chahine fortsatte med i senere filmer som eksempelvis Destiny (1997).

Etter Nassers død i 1970 ble arbeidet til Chahine mer og mer kritisk til den egyptiske regjeringen under ledelse av president Anwar al-Sadat. Sadat dreide den økonomiske politikken bort fra Nassers sosialistiske kurs, og la også til rette for en senere fredsavtale med Israel. Filmer som The Choice (1970) og The Sparrow (1973), laget i kjølvannet av seksdagerskrigen mot Israel, uttrykte en stadig økende forvirring og angst i den arabiske regionen.

Blikket vendes innover

Youssef Chahine valgte også etter hvert å vende blikket mot seg selv. Dette ble utgangspunktet for Alexandria-trilogien, der Chahine lot sitt alter ego Yehia representere ulike sider ved egen personlighet. Den første filmen, ­Alexandria… Why? (1979), handler om regissørens drøm om å lage musikaler i Hollywood. I film nummer to, An Egyptian Story (1982), møter vi Yehia midtveis i livet hvor han blant annet må gjennomgå en hjerte­operasjon som følge av livstilen han har hatt. I siste kapittel, Alexandria Again and Forever (1990), spiller Chahine selv Yehia som fantaserer om sin unge mannlige medspiller (spilt av skuespilleren som tidligere spilte Yehia). Dette ble en viktig representasjon av det å være skeiv i arabisk film, og er av mange tolket som en referanse til Chahines egen biseksualitet.

I sin siste film, Chaos, returnerte han til hjembyen Kairo. Filmen hadde premiere i 2007, samtidig som Chahine selv ble syk, og rommet en betimelig kritikk av den stadig voksende fundamentalismen og politibrutaliteten i landet. Året etter døde Chahine, uvitende om at opprøret han hadde forutsett i flere av sine filmer skulle eskalere kraftig med den arabiske våren i 2011.