Den afrikanske filmpioneren

De senere få årene har filmene til Sarah Maldoror nennsomt blitt tatt frem på nytt. Den korte debutfilmen Monangambé (1968) har for eksempel både blitt utgitt på DVD av Arsenal i Berlin og vist som del av en større utstilling ved Reina Sofia i Madrid. Hovedverket Sambizanga (1972) har derimot vært svært vanskelig tilgjengelig. Det er dermed en begivenhet av format at denne nå finnes i ny-restaurert drakt, takket være Cineteca di Bologna og som del av The Film Foundations World Cinema Projects serie av afrikanske filmklassikere.

Sarah Maldoror var en betydelig og sterkt politisk motivert filmskaper. Monangambé og Sambizanga går til kjernen av den angolanske frigjøringskampen. Angola var et av de siste afrikanske landene som fortsatt var under europeisk okkupasjon da disse filmene ble laget. Senere laget Maldoror en serie skildringer rundt svart bevissthet og borgerrettighetskamp, blant annet i form av portretter av Aimé Césaire, Léon-Gontran Damas og Toto Bissainthe, om opphavet av den karibiske og vest-afrikanske «Négritude»-bevegelse, en litterær antikolonial bevegelse som kjempet mot fransk assimilering og imperialisme.

Maldorors første filmer var høyt verdsatt i sin tid. Sambizanga vant for sin del hovedprisen Tanit d’Or ved den prestisjefylte Carthage Film Festival i Tunis i 1972. Hun var samtidig del av en bred filmbevegelse dedikert til det afrikanske kontinentets frigjøringskamper og den post-koloniale relasjonen til vesten. Algerie var en politisk stormakt i så måte, som samlingspunkt for revolusjonær aktivitet og tankesmie. At Maldoror etter teater-bakgrunn og endte filmstudier i Moskva startet sin filmkarriere som regiassistent for Gillo Pontecorvo på settet for Kampen om Algerie (1966) var en tilfeldighet som neppe var mer tilfeldig enn som et første vesentlig steg i retning av hvor hun skulle gå som uavhengig regissør.

Sambizanga er også et hovedverk i den brede og globale Third Cinema-bevegelsen. Third Cinema var en tre-kontinental og flerleddet bevegelse dedikert til kollektive strategier for filmproduksjon, for å fremme sosial endring og revolusjon for de svakere stilte i tidligere koloniserte land. Den politiske bevegelsen var basert i kommunistiske idealer og ønsket en militant filmproduksjon. I 1969 var Algerie for første gang vertskap for Festival Panafricain. Festivalen satte Algeries nylige frigjøringskrig i sammenheng med den neo-kolonialismen allerede «frie» afrikanske land opplevde og den militære frigjøringskampen som fortsatt fant sted i Angola, Mozambique, Guinnea-Bissau, Kap Verde, Zambia og Zimbabwe (Rhodesia), Namibia og Sør-Afrika. Dette faller sammen med Sarah Maldorors utvikling som filmskaper.

Hvorfor vet vi så ikke mer om dette nå i dag, hvorfor må rett frem en slik følgetekst få preg av en skoletime? Det samme gjelder spørsmålet om hvor den parallelle politiske og innflytelsesrike Bevegelsen av Alliansefrie Stater tok veien? Dette var et nettverk frontet av sterke ledere fra land som Cuba, Tunisia, Libya, Egypt og Jugoslavia. Svaret er at vi erfarer en ønsket glemsel. Også filmhistorien er selektiv og 30 år med neo-liberal verdensutforming har bidratt til å endre historiebøkene.

Sarah Maldoror var en vesentlig bidragsyter til Third Cinema-bevegelsen, men hadde lik mange av dens beste regissører sin egen agenda. Maldoror var en av få kvinnelige regissører, og var det feministisk bevisst. Hun er sitert på at krigen ikke kan vinnes uten kvinner. I Sambizanga er hovedpersonen kvinne og den revolusjonære bevegelsen et nettverk av kollektiv solidaritet, i sterk kontrast til at krigen skal vinnes av en militær bevegelse på vegne av folket. Angolas etterkrigshistorie gir henne dessverre så veldig rett.

Kilder: Kodwo Eshun & Ros Gray: The militant image (Third Text vol.25.1, 2011), Yasmina Price: Woman with a weapon-camera (The New Inquiry, 2020), Celluloid Liberation Front: The mother of African Cinema, Sarah Maldoror (Los Angeles Review of Books, 2020).

Les mer om Midt i vår tid.