Paradise Lost - David Lynchs vakre og grusomme filmer

Den typiske Lynch-filmen handler om tap av uskyld – om å bli konfrontert med en verden sprengfull av snerrende ondskap og frådende galskap. Men den handler også om å bevare evnen til å se det vakre og magiske i livet, om å dyrke de gode øyeblikkene, om enn aldri så skjøre og flyktige. Lynch har en særegen evne til å kombinere det strømlinjeformede med det surrealistiske.

Selv om Lynch er ekstremt direkte og umiddelbar i formen, gir han ikke ved dørene når det kommer til innholdet. Han elsker det mystiske, det mørke og det ukjente. Han driver ofte perlejakt i underbevisstheten, og han opererer med drømmer og det ikke-rasjonelle som en egen dimensjon – selv om grensene mellom drøm og virkelighet ofte er svært problematiske.

Barndom

David Lynch ble født 20. januar 1946 i Missoula, Montana. Faren jobbet som forsker for landbruksdepartementet, noe som innebar en rotløs, omreisende tilværelse for familien. David hadde likevel en lykkelig, idyllisk barndom: «Barndommen min var elegante hjem, gater med trær, melkemannen, bygging av fort i hagen, drønnende fly, blå himmel, stakittgjerder, grønt gress, kirsebærtrær. Gjennomsnitts-Amerika slik det er ment å være. Men på kirsebærtreet er det noe som strømmer ut – noe svart, noe gult, og millioner av røde maur som kravler overalt. Jeg har oppdaget at hvis man ser litt nærmere på denne vakre verden, er det alltid røde maur på bunnen.»

Kunstutdannelse

David bestemte seg tidlig for å bli maler og begynte i 1965 på Pennsylvania Academy of Fine Arts i Philadelphia. Der staket han ut sin kunstneriske kurs, demonstrerte en forkjærlighet for det mørke, mystiske og bisarre, og gjorde sine første kortfilmer, Six Men Getting Sick (1967) og The Alphabet (1968). Med midler fra The American Film Institute gjorde Lynch så den mørke og intense novellefilmen The Grandmother (1970), samtidig som han begynte å forberede sin første spillefilm.

Debutfilm

Eraserhead tok fem år å lage. Filmen, som mange mener er Lynch’ mest personlige, handler om Henry Spencer, en mann som får sitt allerede traumatiske liv snudd på hodet da han blir far til en liten vanskapning. Filmen, beskrevet som «en uannonsert besøkende fra en fremmed planet», vakte oppmerksomhet på grunn av sine eksentriske, surrealistiske og bisarre kvaliteter, og ble rost for sin unike originalitet og sin genuine «fremmedhet».

Science fiction

Etter Eraserhead ble Lynch kontaktet av Stuart Cornfield, en produsent fra Mel Brooks’ produksjonsselskap. Resultatet ble Elefantmannen (1980), Lynchs kommersielle gjennombrudd og hans inngangsbillett til den etablerte filmbransjen. Elefantmannen er den lettest tilgjengelige og mest sentimentale av Lynch sine filmer til dags dato, og den ble belønnet med hele åtte Oscar-nominasjoner (men ingen priser). Etter dette stod dørene åpne, og Lynch begikk den første og største tabben i sin karriere: Han takket ja til et budsjett på $50 millioner for å gjøre science fiction-filmen Dune (1984). Filmen tok tre marerittaktige år å lage, og ble en kritisk og kommersiell fiasko. «Jeg holdt på å gå fra vettet,» sier Lynch, som lærte at han aldri skulle gi fra seg den kreative kontrollen igjen. I ettertid kan man se at Dune har kvaliteter, spesielt visuelle, og at universet han skildrer har en rekke fellestrekk med både Eraserhead og Elefantmannen.

Blue Velvet

Blue Velvet er en av 80-tallets mest innflytelsesrike amerikanske filmer, og innehar mange av de mest typiske Lynch-elementene: Tematisk handler den om tap av uskyld og om brytningen mellom de gode og onde kreftene i verden, og den stiliserte, rene farge-estetikken har siden blitt den lettest gjenkjennelige siden av David Lynch. Blue Velvet er drøy kost, med sadistisk sex og ekstrem vold, avløst av perfekte, harmoniske bilder av et idyllisk småby-Amerika med hvite stakittgjerder og rødstruper i trærne.

Lynch skaper tv-historie

Inngangen til 90-tallet ble Lynch’ mest produktive periode, med tv-serien Twin Peaks, spillefilmen Wild at Heart, den eksperimentelle videoproduksjonen Industrial Symphony No. 1, samt arbeid med reklamefilmer, musikkvideoer og kunstutstillinger. Twin Peaks, som David Lynch skapte sammen med Mark Frost, ble en enorm suksess og en aldri så liten milepæl i tv-fiksjonens historie. «Såpeopera med stryknin,» har det blitt sagt om Twin Peaks, som leker frivolt med både popkulturens romantiske klisjeer og skrekkfilmens sans for mystisisme. Twin Peaks hadde en merkelig forførende kraft på publikum over hele verden, med sitt vakre, romantiske, mystiske og grusomme univers, og i 2017 vendte Lynch tilbake med en 18-episoders lang andresesong.

Postmoderne road movie

Wild at Heart var en svimlende, høylydt fresende road movie dynket i vold, sex og galskap – men med en sødmefylt kjærlighetshistorie liggende i bunnen. Filmen ble møtt med skepsis av amerikanske kritikere, men vant Gullpalmen i Cannes og har siden blitt stående som en av 90-tallets store kultfilmer. Med Wild at Heart bedrev Lynch en ekstrem form for popsurrealisme, og fremstod som mer umiddelbar i uttrykket og mer hardtslående i bruken av virkemidler enn noen gang før. Og postmodernistisk, med sin myriade av referanser til ulike deler av popkulturen og den utstrakte sjangerhoppingen. «Jeg er virkelig fornøyd med filmen,» sier Lynch selv. «Jeg elsker 47 forskjellige sjangrer i en og samme film. Jeg hater filmer som kun består av én ting. Og jeg elsker B-filmer. Hvorfor ikke ha tre eller fire B-filmer løpende samtidig? Som en liten sverm?»

Twin Peaks: filmen

«Da serien var slutt, følte jeg meg trist. Jeg kunne ikke få meg til å forlate Twin Peaks’ verden. Jeg var forelsket i Laura Palmer-karakteren, med alle hennes motsigelser: strålende på utsiden, men døende inni seg. Jeg ville se henne leve, bevege seg, snakke.» Løsningen for Lynch ble Twin Peaks: Fire Walk with Me. Men både kritikere og publikum var misfornøyde – de håpet kanskje på en filmversjon av tv-serien, og det var langt fra dét de fikk servert. Fire Walk with Me er dystrere, mer intens og langt villere i blikket.

Lost Highway

Det gikk hele fem år før David Lynch hadde en ny film på kino. Med Lost Highway kom han til gjengjeld på banen igjen med sin kanskje mest forrykte film siden Eraserhead. Lost Highway er ingen enkel film, ikke minst på innholdssiden, og det er en ekstremt forstyrrende filmopplevelse. Lynch er mindre forsonlig enn noen gang – drømmen om skjønnheten og kjærligheten har druknet i en kakafoni av paranoid angst. Lost Highway følger ikke konvensjonell logikk og minner mer om et feberhett mareritt som hamrer mot hodet og slynger piskeslag mot sansene.

On the road again

Nok en gang overrasket Lynch da han i 1999 fulgte opp Lost Highway med den enkle, streite og så godt som trivelige filmen om Alvin Straight som drar fra Iowa til Wisconsin på en gressklipper for å besøke sin syke bror. The Straight Story var til og med basert på en sann historie og ble distribuert av familievennlige Walt Disney Pictures. Men ikke før hadde publikum vent seg til tanken om en lynch-verden uten røde maur på bunnen, så kom Mulholland Drive. Egentlig var dette tenkt som et tv-prosjekt, men ABC-nettverket var etter sigende ikke fornøyd, de opplevde det som hakket for drøyt. Det ble derfor, med midler fra Studio Canal som tillot opptak av en del nye scener, omarbeidet til et forførende og nervepirrende noir-sk identitetsdrama. Publikum og kritikere tok godt i mot filmen, og Mulholland Drive blir av mange regnet som et definitivt høydepunkt i Lynch sin karriere.

David går digitalt

Med den eksperimentelle Inland Empire så vi inngangen til et nytt kapittel i Lynchs karriere: Overgangen fra film til digital teknikk. Etter å ha eksperimentert med et enkelt Sony-kamera, ble det etter hvert klart for ham at denne teknologien var døra inn til en vidunderlig ny verden. «Film is beautiful,» sa David Lynch, «but I would die to ever have to go that slow again.» De lette digitale kameraene ga ham en ny frihet og nærhet til skuespillerne. I tillegg forelsket Lynch seg i den visuelle kvaliteten og teksturen, muligheten til å fange noe – det uventede og overraskende – nesten på slump. Inland Empire bød på gjensyn med mange kjente Lynch-fjes og typiske Lynch-trekk (den ikke-linære fortellerstrukturen, de gåtefulle forbindelsene, de pussige og til tider illevarslende parallellene, den marerittaktige stemningen). Denne umiskjennelige måten å forme filmfortellingene sine på, skyldes både Lynch sin bakgrunn som maler (som fyller lerretet med abstraksjoner), men også hans dype fascinasjon for transcendental meditasjon. Lynch liker ikke å komme med forklaringer på hva alt han gjør betyr, men nøler ikke med å hylle denne meditasjonsteknikken, som tillater ham å kreativt utforske ideer og fenomen, og som han aktivt bruker når han jobber med prosjektene sine. I tillegg mener han at den gjør ham til et fredfullt og lykkelig menneske. Mannen som har forstyrret drømmene våre med skrikende spebarn, Baron Vladimir Harkonnen, Frank Booth, killer Bob, Mr. Eddy/Dick Laurent og en blek Mystery Man takker meditasjonen for at han selv er, som han sa det selv, en «happy camper, floating with ideas… like dogs with tails wagging. It’s not a goofball thing, it’s a beautiful thing, really, really, great.»