Bevegelse og begjær

Det er kanskje ikke alle som kjenner navnet og historien hennes, men mange som likevel har sett bilder av denne vakre kvinnen med det dype blikket og den sorte bob-en. Hun har blitt kopiert av blant andre Cyd Charisse i Singin’ in the Rain (1952), Anna Karina i Godards Leve sitt liv (1962), Liza Minnelli i Cabaret (1972) og Uma Thurman i Pulp Fiction (1994).

Louise Brooks’ filmkarriere varte fra 1925 til 1938, og var preget av dyp ambivalens til Hollywood og filmindustrien. Det konfliktfylte forholdet skyldtes at Brooks utfordret studioenes regler, og av at hun aldri firte på sitt behov for festligheter og frihet. Den tysk-franske filmkritikeren og kuratoren Lotte Eisner kalte henne «vilt nonkonformistisk».

Trilogi i Europa

I 1928 sa Brooks opp kontrakten sin hos Paramount, fordi hun ikke fikk lønnsforhøyelse. På denne tiden lette den østerrikske regissøren G. W. Pabst etter hovedrolleinnehaveren til sin nye film. Da han så den amerikanske stumfilmen A Girl in Every Port der Brooks spiller en sirkusartist, visste han at hun var den rette. Brooks var fri til å dra til Europa, og i løpet av de neste to årene kom hun til å gjøre de tre viktigste rollene i sin karriere her: Pandoras eske (1929), Diary of a Lost Girl (1929) og Prix de beauté (1930).

Ved premieren ble Pandoras eske møtt med skepsis i Tyskland, av flere årsaker. Lydfilmen hadde gjort at stumfilm føltes umoderne. Man mislikte at Pabst hadde endret på historien fra Frank Wedekinds litterære forelegg og brukt en utenlandsk skuespiller, som i tillegg spilte på en uvant naturalistisk måte. Men det som kanskje provoserte mest, var at han laget en film om seksualitet som indirekte kritiserte borgerskapet, med en hovedperson som både var uskyldig og skamløs.

Pabst hadde blitt kjent for sine sosialt engasjerte filmer med et tydelig kvinneperspektiv og i Diary of a Lost Girl kom han med et nådeløst angrep på samtidens dobbeltmoral. Her spiller Brooks en ung kvinne som sviktes av alle rundt seg og ender opp som prostituert. Prix de beauté (1930), som ble skrevet av Pabst og den franske filmskaperen René Clair, men som ble spilt inn i Frankrike med den italienske regissøren Augusto Genina, fulgte i samme tematiske fotspor. Sammen utgjør disse tre filmene en trilogi om begjær og moral, skjønnhet og tiltrekningskraft.

Brooks dro tilbake til USA, men i 1938 forlot hun filmindustrien. Noen år arbeidet hun i butikk, litt i radio og en stund som danselærer. Før skuespillerkarrieren hadde hun nemlig danset – allerede 15 år gammel dro hun fra Kansas for å jobbe ved Denishawn dansekompani og så på Broadway. Årene etter Hollywood ble imidlertid harde og hun slet med fattigdom og alkoholisme.

Gjenoppdaget

Så på 1950-tallet ble hun oppsøkt av kuratoren James Card ved det nyopprettede filmarkivet George Eastman Museum. Han overtalte henne til å flytte til Rochester der arkivet lå, og lot henne se filmer, også sine egne. Brooks som alltid hadde elsket å lese (under innspillingen av Pandoras eske brukte hun fritiden på å feste hardt og lese Schopenhauer), begynte å skrive tekster der hun reflekterte over sine erfaringer i og observasjoner av filmbransjen. Omtrent samtidig organiserte Henri Langlois og hans hovedkurator Lotte Eisner en retrospektiv på Cinémathèque Française og hentet henne over til Paris.

Et langt essay av Kenneth Tynan i The New Yorker i 1979 bidro også til fornyet interesse for Brooks. På slutten av sitt liv ga Brooks ut boken Lulu in Hollywood, bestående av essays og tekster som hun hadde skrevet opp gjennom årene, flere av dem publisert i Sight and Sound, Positif og Film Culture mellom 1956 og 1978. Disse velskrevne, personlige, og ofte ironiske refleksjonene røper en smart, sårbar, kompleks og frilynnet person og kaster tidvis et grelt lys over filmbransjen.

Hypnotisk spill

På 1950-tallet skal cinematekleder Henri Langlois ha erklært at «Det finnes ingen Garbo, det finnes ingen Dietrich – det finnes bare Louise Brooks,» og utdypet: «Så fort hun inntar lerretet, forsvinner fiksjonen sammen med kunsten og man får følelsen av å se en dokumentar …» Det kan høres overdrevet ut, men er en veldig presis beskrivelse av Brooks-effekten.

Selv påsto Brooks at hun ikke kunne spille skuespill, at hun alltid bare var, noe uforstilt. Men den spillestilen noen opplevde som fremmed på 20-tallet, ble tolket annerledes på 50-tallet. Og når man ser filmene hennes i dag, slås man av hvor moderne hun virker, men også av rytmen og den fysiske kvaliteten i spillet hennes. Antagelig var erfaringen fra årene som profesjonell danser avgjørende. Dansen ga henne en eleganse, timing og kroppsbeherskelse, en evne til å bevege seg på, som kombinert med hennes skjønnhet, karakterene hun spilte og hennes egen personlighet, virket sammen og skapte et unikt amalgam.

Flere av høydepunktene fra Brooks’ karriere har nå fortjent klassikerstatus og vil fortsette å hypnotisere nye kinopublikummere. Ta bare en film som Pandoras eske, der Louise Brooks’ karakter Lulu er så ekstremt sammensatt, ambivalent og intenst levende. Vi møter hennes uutgrunnelige blikk, ser henne smile og fremføre en slags skjebneballett som ryster oss – «og deri ligger filmens dypeste poesi».

Her finner du oversikt over alle filmene i serien.