Balansekunstneren

Andrzej Wajda troner høyt i den polske filmhistorien med sine utforskende og subtile politiske drama. Vi har gleden av å presentere ham i en retrospektiv serie i januar og februar. 

Foto: En kvinne i et slags bur holder en mann i armene sine, er han kanskje død?
Hovedproblemet med politisk film, er ikke hvorvidt du aksepterer sensurens innblanding eller ei. Problemet er hvordan man kan unnfange et verk som vil gjøre dem handlingslammet. Ingen kan sensurere det de ikke forstår, det som overskrider forestillingsevnen. Ved å skape noe som virkelig er originalt, vil sensuren være fortapt; man vil måtte legge fra seg saksene og gå hjem. Andrzej Wajda i Wajda – My Life in Film, 1989

Som et perfekt bevis på amerikanernes ambivalente forhold til fremmedspråklige filmskapere (særlig dem som har jobbet innenfor systemet i tidligere kommunistland), finnes det vel ikke noe bedre eksempel enn Oscargallaen i år 2000, hvor Jane Fonda overrakte Andrzej Wajda en ærespris med en gedigen freudian slip, hvor hun byttet ut ordet present med det ikke like hjertelige prevent. Men med 60 år som regissør og en lang rekke filmhistoriske perler bak seg, er det ingen tvil om at Andrzej Wajda var en av de store i vår tid, og det er kanskje hans styrke at filmene hans alltid har delt kritikerne og skapt intense debatter.

Polens fremste regissør

I mange tilfeller har disse debattene gått langt utenfor selve filmene, og over til tema som kunst, kunstens rolle, politikk og historieskrivning. Wajda er et produkt av Polen før kommunistenes overtagelse og allerede som 16-åring tok han del i motstandskampen mot nazistene. Selv om han tonet ned sin rolle i disse dramatiske begivenhetene, så han i alle fall krigen på nært hold og den var bakteppet i hans første filmer. Trilogien En generasjon, Kanal og Aske og diamanter står som et høydepunkt i Wajdas karriere. Med disse filmene gikk han fra å være ung og lovende til å bli Polens fremste regissør. Det er en tittel jeg uten vansker mener han fortsatt bør ha, og da har jeg ikke glemt landets andre store regissører, som Polanski, Kieslowski, Munk, Haas, Holland, Zanussi og Skolimowski.

For polakkene er den andre verdenskrigen et historisk vannskille, ikke bare på grunn av okkupasjonen og den dramatiske frigjøringskampen, men også den politiske endringen som skjedde under okkupasjonen. Landet gikk fra å være et aristokratisk militærdiktatur i stadig konflikt med sine naboland, til å stå frem som et stalinistisk kommunistregime i det øyeblikket frigjøringsdagen kom. Under okkupasjonen hadde landet to motstandsbevegelser, den kommunistiske og hjemmefronten (som ble styrt av eksilregjeringen i London). Spenningen og mistroen mellom disse to bevegelsene danner bakteppet for de tre filmene i trilogien og gir rom for en del dramatiske grep for en ung og dristig regissør. Som for eksempel å la Maciek, den krigstrette hovedpersonen i Aske og diamanter, tilhøre hjemmefronten og ha som oppdrag å drepe den lokale kommunistlederen på selve frigjøringsdagen. Likevel er Maciek helten, som med sine solbriller og skinnjakke er bildet på landets nye generasjon. Hans tro og tvil på sitt eget oppdrag, hans stjålne øyeblikk av kjærlighet, kort sagt hans menneskelighet, var nok til at mange systemtro kritikere så rødt, i et klima hvor hjemmefronten skulle fremstilles som umoralske og upatriotiske.

Slik har det fortsatt. I hans neste film Lotna så kritikerne en hyllest til tradisjoner fra før det nye regimet, men ikke alle fikk med seg at for en så symbolglad regissør som Wajda står den hvite hesten i sentrum av fortellingen med stor sannsynlighet for Polen selv. Uten at det ville ha gitt noe annet resultat, da denne bringer ulykke til alle sine eiere … Selv ikke når Wajda vender blikket innover, til den moderne ungdommens sjelekvaler og psykologiske spill i Nattens lek (hvor vi finner både en ung Polanski og Skolimowski foran kamera) ble man fornøyd. Hvor ble det av historiens sus? Wajda selv var heller ikke helt fornøyd, han hadde mer på hjertet når det gjaldt den nye generasjonen som husket krigen kun som noen vage eventyr. Derfor ble hans episode i novellefilmsamlingen Love at Twenty en bitter bredside mot dem som lar heltene forsvinne inn i glemselen.

Et vendepunkt kom i 1967 med det tragiske dødsfallet til den umåtelig populære skuespilleren Zbigniew Cybulski, helten fra Aske og diamanter. Stemte den offisielle forklaringen om at han døde ved å forsøke å hoppe på et tog i fart, eller lå det noe mer bak? Wajda ble inspirert til å rette blikket mot sin egen profesjon, og Everything for Sale ble filmen om en filminnspilling, med en hovedrolleinnehaver som dør i en togulykke og en regissør spilt av Wajda selv.

Kontrovers

De fleste av Wajdas filmer har forårsaket store kontroverser i Polen. Både politiske, ideologiske og patriotiske debatter har flammet opp, og det var kanskje de patriotiske som vakte mest harme. Wajda stilte alltid spørsmål om hva det spesifikt polske er, om hva som har formet nasjonen. Og store deler av nasjonen likte svarene hans, hvordan han taklet nasjonale symboler og trakk heltene ned fra pidestallen og gjorde dem menneskelige. Mange av filmene var basert på viktige verk i polsk nasjonallitteratur, likevel ble han møtt med skarp kritikk for også disse filmene. Både på grunn av de karakteristiske moralske og politiske gråsonene karakterene beveger seg i, men også for elementer som allerede fantes i verkene. Dette var ikke utelukkende et polsk fenomen, i sin bitende refleksjon over den franske revolusjonen i Danton, fikk Wajda en smekk fra de franske kritikerne. Man leker ikke med nasjonalsymboler (selv om også denne filmen kan ses som et oppgjør med politiske forhold i regissørens hjemland, noe som polakkene fikk med seg).

Sensur

Wajda tøyde alltid strikken for hvilke tema som myndighetene tillot en film å ta opp. Marmormannen var en film han lenge hadde lyst til å gjøre, men først på tidlig 70-tall hadde han et stort nok navn til å få et slikt prosjekt gjennom den politiske sensuren. Resultatet ble et kraftig oppgjør med Stalinisttiden og hvordan systemet skaper helter, for så å rive dem ned når det politiske klimaet skifter. Selv om Wajda måtte inngå en del kompromisser, er dette en modig film og et av de sentrale verkene i hans karriere.

Enda dristigere var oppfølgeren, Jernmannen, om de dramatiske første dagene da Solidaritet ble formet og de politiske demonstrasjonene rundt dette. Tøværet som gjorde at filmen i det hele tatt kunne bli laget, varte kun noen måneder, og da styresmaktene innførte unntakstilstand var den en av filmene som ble slått ned på, selv etter å ha fått Gullpalmen i Cannes (blant de andre var Ryszard Bugajskis Forhøret).

Wajdas nære bånd til Solidaritet og det faktum at han hadde laget Jernmannen ble en anledning for myndighetene til å sparke ham fra stillingen som leder for filmproduksjonsselskapet Zespol Filmowy X. Resten av 80-tallet produserte Wajda filmer i eksil, men med kommunismens fall i Polen vendte han tilbake med en av sine store filmer, Dr. Korczak. Dette er en heltefortelling fra Warszawa-ghettoen under siste krig, men med Wajdas rom for å la helten kjempe med sine egne fordommer og tvil.

Andrzej Wajda valgte også å gå inn i politikken og ble i 1989 valgt inn i det polske stortinget. Dette er kanskje forklaringen på at 90-tallet ble en periode med færre produksjoner, men han vendte sterkt tilbake i 1999 med Pan Tadeusz. Den ble en av de virkelig store publikumssuksessene i polsk filmhistorie og en viktig foranledning for en revitalisering av Wajdas karriere utover på 2000-tallet, med store filmer som Massakren i Katyn og Walesa – håpets mann. Dessverre gikk Wajda bort i 2016 og fikk ikke med seg at hans siste film, det politiske kunstnerportrettet Afterimage, ble Polens offisielle Oscar-kandidat i 2017.

Filmene som vises

Her finner du en oversikt over alle filmene som vises i serien