Amerikas skyggesider
Den amerikanske regissøren William Friedkin var et prominent medlem av den generasjonen regissører som skulle endre Hollywood og som endte med å bli bransjens redningsmenn. I denne retrospektive serien setter vi opp seks av filmene hans, to av dem i ulike versjoner.
Som ung og ambisiøs tv-regissør i Chicago lærte William Friedkin håndverket gjennom utallige produksjoner, gjerne direktesendte eventer eller dokumentarer. Den første, beste og viktigste av dokumentarene var The People vs. Paul Crump, om en sort mann i Cook Country Jail, som ventet på å bli henrettet for drap under et ran mange år tidligere. Ikke bare vant den hovedprisen på San Francisco filmfestival, men den var også utslagsgivende til at guvernøren i Chicago opphevet dødsdommen. Dette lærte Friedkin noe om filmens makt og ble et springbrett til en karriere som regissør i California.
Ærlighet varer lengst
William Blatty og William Friedkin møttes første gang da Blake Edwards ville ha tilbakemelding på manuset til filmversjonen av tv-serien Peter Gunn. Edwards vurderte Friedkin til regijobben, men likte dårlig Friedkins totale slakt av Blattys manus. Blatty var imidlertid klar over manusets svakheter og takket etterpå Friedkin for å være den første til å si sin ærlige mening.
Det kunne ha blitt et potensielt karriereødeleggende skritt, og det var heller ikke bra at hans to første spillefilmer, Sonny og Cher-katastrofen Good Times og 20-talls komedien The Night They Raided Minsky’s floppet. Den siste like Friedkin så dårlig at han anbefalte folk å ikke se den – en enkel måte å skape seg uvenner på i Hollywood.
Heldigvis for ham var han allerede i gang med sitt neste prosjekt, en filmversjon av Harold Pinters stykke The Birthday Party. Filmen ble skutt i Storbritannia, med en britisk stab og skuespillere. Den var en strålende liten film som aldri fant sitt publikum, men som ble sett av de rette folkene, deriblant to produsenter for en annen adapsjon av et populært teaterstykke – The Boys in the Band. De så muligheten til å få en talentfull regissør på vei opp for en rimelig penge. I nært samarbeid med stykkets forfatter og et ensemble som allerede kunne sine roller ut og inn, var dette en uvanlig ukomplisert innspilling. Kanskje ingen stor publikumstreffer, men den satte varige spor med sin respektfulle skildring av livene til et miljø Hollywood så langt hadde vært forsiktig med å nærme seg.
The Directors Company
Sammen med Francis Ford Coppola og Peter Bogdanovich startet William Friedkin tidlig på 70-tallet selskapet The Directors Company, som ga dem mye frihet og kontroll, men mindre økonomisk trygghet. Bogdanovich åpnet med kassasuksessen Paper Moon, Coppola hadde litt mindre suksess med The Conversation, før Bogdanovich senket selskapet med tapsprosjektet Daisy Miller. Friedkin rakk imidlertid aldri å lage film for selskapet.
The French Connection
Sammen med produsent Phil D’Antonio hadde Friedkin latt seg fascinere av historien om det største heroinbeslaget i USAs historie, og satte i gang et langvarig arbeid med å researche og skaffe finansiering. Etter flere år nappet sjefen for Twentieth Century-Fox, Dick Zanuck, på prosjektet, etter å ha avist det flere ganger tidligere. En av grunnene til at han endelig sa ja var at han visste hans dager var talte i selskapet og ville lage litt rabalder på vei ut. Dette ble en gavepakke for Friedkin. Med et selskap i kaos brydde ingen seg med hva en liten produksjon på den andre siden av USA holdt på med. Og det de gjorde var geriljafilming langt utenfor alle regler og tillatelser.
I The French Connection ser vi en regissør som har funnet sin egen røffe, realistiske stil. Filmen ble en publikumstreffer og prisene begynte å strømme inn. Kronen på verket ble hele fem Oscars, blant annet til Gene Hackman for beste mannlige hovedrolle og til Friedman for beste regi.
Før dette hadde Blatty tatt kontakt og sendt Friedkin sin nye bestselgende bok, Eksorsisten. Filmrettighetene var allerede solgt til Warner Bros. og Blatty hadde sikret seg godkjennelse av regissør. Han husket Friedkins kompromissløse ærlighet fra sist og foreslo ham som regissør. Suksessen med The French Connection sørget for at det lot seg gjøre. Innspillingen ble preget av mange uhell slik at staben begynte å frykte at man tuklet med krefter man helst skulle unngå, og først etter et helt års opptak hadde man filmen i boks. Men nå hadde Friedman gått så kraftig over tid og budsjett at det bare var noen måneder til premieren og filmen måtte klippes av klippere som jobbet parallelt, mens diktator Friedkin sprang imellom rommene. Studiosjefene foreslo noen endringer og Friedkin, utslitt og desperat etter å få filmen ferdig til deadline føyde seg. Disse endringene tok bort deler av filmens moralske og filosofiske dybde, men fant veien tibake i versjonen som ble lansert i 2000.
Frykt og fare
To suksesser på rad, og verden lå for Friedkins føtter. Universal tilbød ham en million dollar og et prosjekt etter eget valg. Det ble hans egen versjon av Georges Arnauds bok Fryktens lønn, som franskmannen Henri-Georges Clouzot hadde gjort en fantastisk film av i 1953. Frie tøyler endte med å bli en 20 millioner dollars fiasko, ikke fordi Sorcerer var dårlig – men med sine melankolske antihelter bommet den på tidsånden. Friedkins USA var med hans egne ord: «psychotic, fearful and dangerous», og det fortsatte han med å beskrive i filmer som Cruising, hvor Al Pacino infiltrerer en dyster undergrunnsverden og rasende demonstranter og drapstrusler truet innspillingen. Når resten av Hollywood beroliget folket med filmer som Star Wars og E.T., utfordret Friedkin med filmer som To Live and Die in L.A., Jade, Bug, The Hunted og Killer Joe. Var det egentlig noen som beskrev understømningene i et gradvis mørkere USA bedre? Hvem tok den egentlige pulsen på Amerika og forutså hva det skulle ende opp med å bli?