Agnieszkas spor
Av regissørene som sprang ut av den polske nye bølgen er Agnieszka Holland en av dem som har hatt størst internasjonalt gjennomslag.
Sist endret 12. mars 2018
Agnieszka Holland.
Etter filmstudier på den legendariske filmskolen i Praha på slutten av 60-tallet, arbeidet Agnieszka Holland som regiassistent, kunstnerisk rådgiver og manusforfatter for blant andre landsmennene Andrzej Wajda og Krzysztof Kieslowski. Hollands manus til Wajdas Uten bedøvelse (1978) bygger delvis på hendelser i hennes egen familie. Hollands far skal ha tatt sitt eget liv under et forhør med sikkerhetspolitiet, noe som kom til å prege datterens kunstnerskap i stor grad. Året etter spillefilmdebuterte hun som regissør med Provincial Actors (Aktorzy prowincjonalni), som vant kritikerprisen i Cannes.
Cinema of the middle
I begynnelsen av karrieren var Holland tydelig påvirket av samtidig tsjekkisk film og uttalt politisk, men etter at hun forlot Polen i forbindelse med unntakstilstanden i 1981 har hun beveget seg mer i retning av mainstream-historier. Dette er et bevisst valg, hun sier selv at hun vil lage «cinema of the middle» – filmer som er lette å forstå og følge med på, men som likevel inneholder dype og intellektuelle budskap. Hun jobber i ulike genre, men vender stadig tilbake til tema med historisk og politisk tyngde, ofte basert på virkelige hendelser og ofte til lagt til fortidens Europa med vaklende identitet, religiøsitet, etikk og moral. Hennes tre mest hyllede (og Oscar-nominerte) filmer – Bittere Ernte, Jøde i Hitlerjugend og In Darkness – handler alle om Holocoust og er knyttet til hennes egen jødiske identitet.
Kunstnerisk frihet
De siste årene har Holland først og fremst jobbet med tv, der hun sier at hun opplevde større kunstnerisk frihet og muligheter til å utvikle seg som regissør. Hun har regissert episoder av prisbelønnede amerikanske serier som The Wire, The Killing, Treme og House of Cards. Og i år var hun tilbake med en ny spillefilm, Jaktsesong, som ble tildelt Sølvbjørnen på Berlinalen i februar. På mange måter leder den henne litt tilbake til starten av karrieren, ved at den kan leses som en politisk kommentar. Om det sier Holland: «Mye har skjedd som speiler scener i filmer, men det var ment å være en fantasi. Det kan nesten se ut som vi forutså ting.»
