Abel og Gordons ablegøyer

Historien om Abel og Gordon begynte for mange år siden, da de to møttes på Jacques Lecoqs teaterskole i Paris. Abel kom fra Belgia, Gordon var kanadisk. Etter et opphold i London, slo Gordon seg ned sammen med Abel i Belgia, der de dannet teaterkompaniet Courage mon amour.

Fra teater til film

Etter å ha jobbet med teater noen år, besluttet de på 1990-tallet å lage en kortfilm og fikk da en tredje person med på laget, franskmannen Bruno Romy. Etter å ha laget ytterligere noen kortfilmer, spillefilmdebuterte denne trioen i 2005 med Iceberg, en romantisk komedie om livskriser og seilturer. Deretter fulgte Rumba i 2008, om et danseglad lærerpar som havner i en bilulykke, The Fairy i 2011, om en resepsjonist som møter en fe i trøbbel og i 2016 kom Abel og Gordons foreløpig siste film, Lost in Paris, som handler om en dement tante (nydelig gestaltet av Emmanuelle Riva), en vimsete niese og en opportunistisk uteligger.

Motvekt til kynisme

Man kan lett beskrive disse filmene som fargerike og naivistiske komedier, men en slik karakteristikk sier ingenting om hva som er så gjenkjennelig og unikt med filmene til Abel og Gordon. Abel og Gordon mener selv at filmene deres er en motvekt til den rådende kynismen de ser rundt seg, og ønsker å vise i filmene sine hvordan man kan snu fortvilelse til noe håpefullt. Samtidig er disse rammehistoriene en glimrende anledning for dem til å kunne forfølge en rekke burleske ideer eller visuelle, språklige og ikke minst fysiske gags. De er tydelig inspirert av filmklovntradisjonen, og nikker til stumfilmkomikere som for eksempel Chaplin og Keaton, men også en humorist som Jacques Tati. I likhet med hans Mr. Hulot, er Fiona og Doms karakterer, som alltid heter Fiona og Dom, stort sett outsidere, iblant sårbare, ofte frihetselskende, feilbarlige og lidenskapelige.

Forfriskende annerledes

Selv om filmene deres har vært vist ved en rekke filmfestivaler, blant annet har de blitt plukket ut til Cannes flere ganger, må Abel og Gordon kunne sies å være en god bevart hemmelighet. Når vi nå velger å vise Lost in Paris som Månedens film, håper vi flere får øynene opp for dem. Kan hende vi falt pladask fordi de to så tydelig viderefører deler av filmhistorien vi holder høyt. Men som flere anmeldere har påpekt så skiller dette paret seg virkelig ut, det er ingen som lager den slags filmer nå for tiden («Defiantly marching to a different drummer than anyone else at the moment…» som Todd McCarthy skrev i The Hollywood Reporter). Det føles forfriskende annerledes, rett og slett.