Å seile sin egen sjø

Øyvind Sandbergs filmkarriere startet uvanlig tidlig. Han hadde så vidt begynt å prate før han debuterte som skuespiller i moren Liv Sandbergs kortfilm for barn, Gråpus som forsvant, i 1955. Ikke bare laget Liv Sandberg film og tv-serier som To hus tett i tett, hennes mann Haakon og hans tvillingbror Sverre var også filmskapere. De sto bak Bergens første filmproduksjonsselskap Svekon og laget blant annet de populære Streiftog i Bergen-filmene. Likevel hadde Øyvind Sandberg andre planer, noe han beskrev da han skulle velge film til Cinematekets sommerprogram for noen år tilbake.

«[Chaplins] Gullfeber ble vist på det store lerret som reprise en gang midt på 60-tallet. Det var den filmen som sammen med noen bøker av Jack London gjorde at jeg bestemte meg for å bli gullgraver og pelsjeger. Det gode liv i spenning, kontraster, blodslit og rikdom. Målet stod klart for meg til langt opp i gymnaset og var nok den egentlige grunnen til at en kjæreste slo opp.»

Men eventyrdrømmen ble noe annerledes. Han studerte film, men oppdagerlysten ble likevel ikke borte. I sin første produksjon, En reise i Ishavet (1978), tok han med seg kameraet til ishavsskuta «Kvitungen» på selfangst utenfor Grønland. Noen år senere dro han til grissgrendte garder i Vik i Sogn i Livsstil på hell (1989). Her møter han en håndfull mennesker som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», høyt oppe i bratte fjellsider, der de driver gardene på gamlemåten.

Kulturminner

I Livsstil på hell ser vi at alt arbeidet på gardene på Grønnsberg og Lee gjøres for hånd. Det er slitsomt, men meningsfylt. Sandberg skildrer mennesker som lever nøkterne liv – det ligger en verdi i det å ta vare på det man har. De forvalter kunnskap som har gått i arv i generasjoner. Men menneskene vi møter her er alle gamle, og melankolien i musikken i filmen understreker at det vi ser, er noe som snart vil være borte for alltid.

Han ble kanskje ikke gullgraver i Alaska, men gjennom filmene sine har Sandberg gitt oss noe enda mer verdifullt. Han har hatt en helt unik evne til å finne frem til mennesker som lever litt på siden av strømmen, folk som tar vare på tradisjoner og lever i samspill med naturen. Mange av dem har andre verdier enn de som vanligvis fremheves i vårt samfunn; de rent materielle. Han har funnet og latt oss få møte folk som har fulgt hjertet sitt og turt å gå sine egne veier. Og ikke minst har han dokumentert en del av norsk historie – før det er for seint. I filmene om sine foreldre Stunden kommer kanskje aldri tilbake forteller Sandbergs far Haakon om hvordan en strofe i en sang nærmest dannet grunnlaget for hans filmatiske prosjekt. Verden er i endring, men kameraet kan feste øyeblikkene som snart vil være borte. Og akkurat dette har nok også preget Øyvind Sandbergs filmer – at han har ønsket å skildre sider ved vår kultur før de forsvinner. Film som kulturminne rett og slett.

Livsfilosofi

Ålefiskerne (1994) lar oss følge Sunnhordlands-ungkarene Johannes og Ivar når de drar ut på ålefiske. Fisket er årets høydepunkt og salig er øyeblikket da de endelig kan legge ut på tur. Og det er vel den gamle pelsjegeraspiranten Sandberg som snakker når fortellerstemmen slår fast i starten på ålefisket at dette kanskje er den fineste stunden, «når summaren ligg framføre, og draumen om den store fangsten enno er levande». Dessuten er fisket en anledning til å komme seg ut. «Kan ikkje setja meg inn i stovo og gapa, veit du, du får utvida horisonten når du ser deg litt rondt,» som Ivar sier.

Laksefiskerne (1995) tar oss med til Osterøy og sitjenotfisket der, en måte å fange fisk på som var vanlig før i tiden, og som har røtter tilbake til steinalderen. Med denne metoden bygger man en gilje, en besynderlig blanding av et stillas og en styltehytte i vannkanten, som man fester en not til. Oppe i stillaset sitter fiskerne og venter og venter på den rette stunden, da fisken svømmer inn i noten. Rolf og Terje er brødre og blant de siste som, utstyrt med polaroidbriller, fisker på denne zen-aktige måten. Filmen er knappe 20 minutter lang, men rekker å gi deg en følelse av vestlandssommer og eventyr.

Elmer og blomsterbåten (1999) forteller den nydelige historien om Elmer som vinter etter vinter forlater Oslo og drar vestover, til Nordhordland og stedet han vokste opp på. Her, på den 1000 mål store Dyrøy der det ikke finnes andre mennesker eller vei, setter han i gang med å så og dyrke frem tusenvis av blomster. Når våren og sommeren kommer, tøffer han rundt i fjordene og selger blomstene ved kaiene. Fortellerstemmen er humoristisk, bildene detaljerte, Elmers visdomsord treffende.

I Å seile sin egen sjø (2002) møter vi fire personer som lever av og i pakt med naturen. Regine i Nord-Norge er en ung fisker med egen sjark. Øystein er den siste som bor igjen på Hysvær på Nordlandskysten, omgitt av villsauer og ærfugl. Nils Olav fra Austevoll er en båtbygger som kan kunsten å bygge oselvere og røke makrell. Magnus fra Os er over 80 år, men driver fremdeles østersfarmen han kjøpte som tenåring. Felles for dem alle er kjærligheten til det de driver med. De blir ikke rike av det i kroner og øre, men på andre måter. Ikke minst føler de seg alle fri.

Som på alle filmene sine, innehar Sandberg nesten alle funksjoner her også – regi, manus, foto, lyd og klipp. Han er en mesterlig filmfotograf – i filmene sine fanger han observant og respektfullt inn håndbevegelsene i arbeidet, teknikken når øksen kløyver treet, rusen glir over ripa og fisken sløyes, men også landskapets skjønnhet og værets stemninger. Detaljrikdommen gjør filmene hans uvanlig taktile. Vi kjenner at vi rir på bølgene og får vinden i ryggen, vi føler regnet, vi lukter fisken og det nybakte brødet og vi vet hvor glatt treverket i Nils Olavs oselver er å ta på.

I 2012 kom Folk ved fjorden, der vi møter nordhordlendingene Magnhild og Ole, som begge driver småbruk. Magnhild bor sammen med sin gamle mor. Hun er den siste i bygden som lager spekepølser på gammelt vis. Noen kilometer unna holder Ole til. Som tenåring arvet han gården da faren døde, og plutselig hadde et livsvalg blitt tatt for ham. Tomta er delvis så bratt at han ikke kan bruke traktor og et langt liv med mye hardt arbeid har begynt å tære på kroppen.

Film i hjertet

«Dersom du skal gjere på noko, må du glede deg til det, elles kan du berre la det ver,» kontemplerer Elmer i Elmer og blomsterbåten. Det mottoet har også Sandberg fulgt gjennom sitt filmskaperliv. «Jeg må kjenne i hjertet at det en historie jeg vil forteller,» som han sa i et intervju med NRK. Filmkritikeren Ellen Margrethe Sand beskrev i sin anmeldelse av Å seile sin egen sjø filmen som «i trygg harmoni med seg selv og med en sjelden tillit til at innholdet taler for seg.» Det kan man utvide til å gjelde hele filmografien.

Ved siden av dokumentarfilmene, har Sandberg også laget filmer om og for barn. Dokumentarene og kortfilmene har turnert filmfestivaler i både inn- og utland og vunnet mange priser. Folk ved fjorden ble en stor publikumssuksess, i Bergen var den så populær at den gikk et helt år på kino.

La oss vende tilbake til teksten Sandberg skrev om Gullfeber: «Chaplin krydrer historien med sin fantastiske menneskekunnskap. Han får meg til å le og gråte med sekunders mellomrom, og i den mørke kinosalen skjønner jeg hvorfor jeg så sjelden lar meg fenge av de rene komediene eller de rene tragediene: Kontrasten mangler. For å kunne le godt, må jeg også ha grått en liten skvett.»

Øyvind Sandberg har lært av Chaplin. Og det er også derfor filmene hans berører så mye som de gjør. I 2013 rammes Sandberg av hjernehinneblødning. Han har aldri blitt så bra igjen at han har kunnet vende tilbake til filmskaperyrket og alle planene han hadde da det skjedde. Men filmene han fikk laget, er her ennå.

Se filmene

På Filmbib kan du se Folk ved fjorden, Å seile sin egen sjø og Ålefiskerne i tillegg til Kabal i hjerter og portrettet av Øyvinds foreldre Stunden kommer kanskje aldri tilbake.

På Filmarkivet kan du se Elmer og blomsterbåten og Laksefiskerne.

Du kan også kjøpe flere av filmene fra Øy-film til odel og eie.

På NRK kan du se To hus tett i tett (anbefaler på det varmeste å se episoden med kakefestivalen hos Øyvind (6:7)).

I 2019 ga Sandberg ut fotoboken Folk ved fjorden (Kapabel).